onsdag 8. januar 2014

Det er ikke dere. Det er meg.

Nei, veit dåkk ka, no må dåkk je dåkk! Ka i all værdn e da så går `a dåkk i dag, dåkk e jo heljt vælbesætt!?

Jeg har vært så og si alene med guttene i dag for mannen har sovet ut etter nattevakt og vært borte for å hente material til garasjen. Brødrene har kranglet for alt og ingen ting, hylt og vrælt i trestemt kor og jeg kjenner at jeg er skikkelig lei av dem i dag. Det er lenge siden leggetiden har vært så kjærkommen, jeg kunne sikkert lagt dem en time før vanlig sengetid hadde det ikke vært for at sånt noe er for risikosport å regne med tanke på morgendagen. Jeg synker ned i sofaen og oppdaterer meg på Fronter. Da innser jeg det. Hvorfor de har vært så umulige. 

Jeg skulle vært på skolen i dag, men mannen har jobbperiode han ikke kommer fra. Jeg har gått rundt i hele dag og ønsket meg et annet sted. Guttene har vært tilgodesett med ei mamma som slett ikke ville være sammen med dem i dag. Som ville takket ja til barnehageplass på flekken. Jeg har gått rundt og syntes fryktelig synd på meg selv som har vært nødt til å være hjemme i dette dritthuset og tatt meg av disse ufordragelige ungene. Er det rart de har respondert med å være sure, med ei så misfornøyd mamma? Jeg har ikke sunget en eneste sang, ikke lest ei eneste bok, ikke tatt i en eneste leke med mindre jeg skulle rydde den vekk. Det var ikke dere. Det var meg. 

I morgen har mannen dagvakt. Det vil si at han er borte 13 timer til ende. Jeg skulle egentlig sittet sammen med resten av klassen og lært om hvordan man setter sammen sunn mat. I stedet må jeg være hjemme med guttene mine. Det er sånn det er. Jeg får ikke gjort noe med det. Ikke søren om min innstilling skal få ødelegge morgendagen også. Her er det bare å ta seg selv i nakken og være sitt ansvar bevisst. Kanskje jeg skal driste meg ut på tur med dem alene. Det kunne vært en fin kompensasjon, og en fin utfordring for meg. Vi får se, jeg må vurdere søvnbehovet til Mini på formiddagen. Det virker som han venter tenner og sover urolig om natta. Uansett har jeg bestemt meg for å være fornøyd med det jeg faktisk får lov til å gjøre, jeg er heldig og det er mange som sikkert gjerne ville fått lov til å være hjemme med ungene sine en helt vanlig torsdag.

Er det ikke bare å ta dem med, da?

Tre gutter under fire år? Jo, det hadde sikkert blitt superpopulært. Huff, nei. Så vondt vil jeg hverken meg selv, ungene eller mine stakkars medstudenter. For ikke å snakke om foreleseren. It is what it is. Men jeg skal ha hodet på plass til i morgen, det lover jeg, gutter. Selv om det er irriterende å ikke få treffe Terese, Anne Kathrine og Mari som bor så langt borte. På freddan, kanskje? 

10 kommentarer:

  1. Kjedelig når planer går i grus…og her i huset må mor på jobb og reise fra en syk gutt som bare vil være sammen med mamma. Jobben kaller og da må pappaen ta morgendagens trøste - og - bære - arbeid, mens jeg går på jobben med klumpen i magen og tårene langt ut i øyekroken. Vi er i hver vår båt, og noen ganger virker alternativet mer forlokkende… om alternativet dukker opp, så skal jeg gripe den. Jeg kan ikke være helt uten virke.
    Håper du kommer deg avgårde på fredag :) Stor klem til dæ

    SvarSlett
    Svar
    1. Uff, nå ble jeg enda mer takknemlig for at jeg kan være hjemme. Jeg vet jo det, egentlig. Det er bare så lett å synes synd på seg selv.. :) Ønsker lille Petrus god bedring, han har det nok kjempefint med pappa (men jeg kjenner guttene mine igjen, de vil også helst ha mamma om de våkner på natta, eller når de er syke). Takk for klem!

      Slett
  2. Det er lov å være sur, det er lov å være gretten, men så er det deilig når en klarer vri det vekk og se det gode en har på nytt igjen!

    Håper morgendagen blir bedre!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er helt enig, det er lov. Det er bare det at humøret smitter og stemningen blir deretter. Takk! Dagen i dag ser ut til å bli super, for det har kommet noen cm snø i løpet av natta! :) Har fått unna litt husarbeid og sitter nå og koser meg med blogg mens guttene leker -samstemt og fint- oppe på loftet. De leker butikk så jeg stresser ikke med å få dem ut riktig enda :)

      Slett
  3. Æsj, noen dager er bare slik. Og det må være lov. For vi er jo ikke bare mammaer (foreldre), vi er jo også oss selv, med alt det innebærer. Og det skal jo også barna lære etter hvert, at dager og mennesker (og reaksjoner!) ikke alltid er like. Men jeg kjenner meg godt igjen i følelsen av at mitt eget humør har smittet, ingen god følelse. Men hurra for at man kanskje kan skrive det av seg, og starte på nytt igjen! Ønsker dere en fin dag! Klemmer fra en bursdagsmamma;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, man får litt dårlig samvittighet. Særlig når ungene opprinnelig fikk skylda.. :) Igjen gratulerer med bursdagsjenta, hun er bare så nydelig! :)

      Slett
  4. Kjenner meg igjen:-) Hadde en sånn morgen idag faktisk. Men så kom vi oss en tur ut på biblioteket, jeg og de tre små- jeg fikk sagt unnskyld og pratet litt om det med eldste på 4 år, og det føltes godt. "Det går bra, mamma", svarte han;-) Er veldig heldig som får så mye tid med mine små, og trenger å minnes på det noen ganger når hverdagen er som den noen ganger er.

    SvarSlett
    Svar
    1. Så flink du er! Tok du alle tre med på biblioteket? Respekt.. :) Akkurat sånn bør jeg utfordre meg selv mer på. Jeg tror jeg er redd for at de skal bli helt rabiat (ikke har de for vane å bli det, og om så var så er jo ikke det noen krise heller). Vi er heldige! Det er bare utfordrende, noen ganger :)

      Slett
    2. Jeg pleier å ta dem med på biblioteket, åpen bhg, på tur og litt andre steder alene .Går fint- og mye enklere nå når minste er 16 mnder enn når han var baby, han var veldig urolig og ville aldri ligge i vogna...ble ofte veldig svett på den tiden;-)
      Men tror vi har rolige barn, går stort sett veldig fint .Og blir enklere jo oftere man gjør det;-)

      Slett
    3. Jeg lar meg inspirere! :) Mini er snart et år og jeg merker jo at det har mye å si, altså hvor mye hjelp han trenger (og det er jo mye).. :) Men bare at han kan sitte tålmodig og vente litt i vogna er gull. Da vet jeg hva jeg har å gjøre framover :)

      Slett