mandag 20. januar 2014

Asfaltert vei eller liten sti, kanskje?

Jeg grubler litt for tiden
Vurderer denne bloggens fremtid. Den tar mye tid. Eller, jeg prioriterer å gi den tid, er mest riktig å si. Den trekker og drar, jeg har virkelig blitt ei vaskeekte bloggedame. Å få være i denne skriveverden er fantastisk. Jeg opplever at jeg lærer stadig vekk, om meg selv, om mammarollen, om samfunnet og oss mennesker. Ikke fordi jeg skriver det jeg selv gjør, nødvendigvis, men fordi jeg har funnet så mange fantastiske bloggere der ute som deler refleksjon, latter, frustrasjon, glede, hverdager. 

Alt har sin pris
"Du kunne tatt et til masterstudie hadde du ikke brukt så mye tid på bloggen din, Elin" har den vittige samboeren sagt. Og han har sikkert helt rett i sitt utsagn. Den ærlige, litt sånn der skittentøyvask-sannheten er at bloggen skaper friksjon i forholdet. Har alltid gjort det. Noen ganger har vi hatt skikkelige krangler hvor bloggen har vært eller blitt kilde til konflikt (shit, sa jeg det høyt!?). Først og fremst fordi jeg bruker tid på den og deretter fordi jeg skriver om meg selv, ungene, familielivet. Jeg har pleid å motargumentere ved å påpeke at dette er ganske uskyldig blottlegging, og dessuten at hele greia er så vanvittig energigivende for meg - I heart it! Og så har jeg advart mot at den særdeles jakttilretteleggende fruen kan komme til å bli litt mindre tilretteleggingsvillig om hun ikke også skal få ha lov til å ta tid - til seg selv. 

Hersens åpenhet
Jeg er åpen. Ærlig. Uredd. Har alltid vært det. Jeg tenker at jo mer vi gnåler om et tema - gjerne vanskelige, vonde eller såre følelser, jo mer takhøyde kan vi skape. Sammen. Jeg har ingen problem med å dele av meg selv og mine tanker, men min bedre halvdel er av stikk motsatt oppfatning. På dette området er vi sikkert så rake motsetninger som en nesten kan bli. Og er det virkelig rettferdig av meg å ha en blogg hvor svært mange av de som kjenner oss, vet av oss, vil kunne kjenne oss igjen, får lese så mye som - kanskje ikke alene, men - sammenlagt, vil danne et ganske innholdsrikt bilde av hvem vi er? Jeg har fått flere tilbakemeldinger på at "du er langt innenfor hva en kan forvente av mødre og nettvett", men det vet jeg jo ikke med sikkerhet. Jeg aner ikke hvordan framtida ser ut, jeg bare tror. Og jeg er ganske positivt anlagt, må vite… 

Ambivalens
Når jeg leser om en som innrømmer at han ikke koser seg med å være hjemme med babyen som strengt tatt bare ligger og sover, eller ei som sier rett ut at hun sliter med å sette pris på den post-gravide kroppen sin - da blir jeg glad. Ikke fordi jeg ønsker dem vondt, for all del, men fordi dette er setninger som vil få andre til å kjenne seg igjen, som gjør at en kanskje tenker at ens egen utilstrekkelighet ikke er så ille. Samtidig er det andres vellykkethet jeg lar meg inspirere av. Å lese om andre som strekker seg, som presser seg, som legger inn det ekstra giret vi alle sammen har, kan ha - gjør meg motivert til å forsøke å prestere jeg også. Jeg syns prestasjon og ambisjon er bra. Om alle skal lene seg tilbake og være "bak fasaden", hvor går samfunnet da? Jeg ønsker å vise at jeg langt fra er perfekt, kaos og utilstrekkelighet hører med, men samtidig vil jeg gjerne inspirere til å gi litt jernet. Dette er vanskelig i praksis. 

Engasjement
Det kan være mye som gjør at jeg blir engasjert. En dag ønsker jeg å skrive om hvorfor vi alle bør tenke oss om litt mer enn bare to ganger før vi sender ungen vår i barnehage og stikker på jobb. Andre ganger ønsker jeg å dele den usannsynlig sjarmerende setninga fra en av guttene, eller kanskje jeg får lyst til å beskrive hvor vanskelig det er å få all logistikken til å gå opp de dagene vi er tre små mot én stor. Jeg har mange (i mine øyne) gode, ekte innlegg liggende, tekster som klør etter å bli publisert. Et om den vanskelige barnehageoppstarten, et om sårheten da vi ble fire i familien, et om opplevelse av mislykkethet og et om misunnelse. Jeg går stadig og spør meg selv om innleggenes innhold er så "viktig" at deres åpenhet kan rettferdiggjøres. Jeg skulle skrive om nærhet til naturen, tradisjoner, mat, friluftsliv og slike litt uskyldige saker, men det baller jo liksom på seg, ikke sant? Har jo bare så utrolig mye viktig å lire av meg, liksom.

Skape debatt
Jeg ville skrive enkelt, lett, men det er ikke meg, og det blir fort litt tamt og kjedelig. Det er en kjennsgjerning at en ofte må ha skarpe albuer og tydelige utsagn dersom en ønsker å skape reflekjon og debatt i saker en bryr seg om. Ofte bruker jeg virkemidler som å stille spørsmålstegn eller gjør et tappert forsøk på å framføre budskapet mitt undrende. Men holder det, lar du deg engasjere? Jeg har blant annet spisset (joda, for diplomatiske meg så var det et spisset innlegg!) en tekst hvor jeg anklager foreldrene til Lekedilla-prinsesser for å gjøre barna sine en bjørnetjeneste. Ikledd argumentasjonen fra mitt etter hvert svært så kjære folkehelseperspektiv. Det har tydeligvis hatt effekt for det har blitt overraskende populært på kort tid. Og da blir jeg jo litt redd for hva du som sitter og leser tenker om meg. "Fy så dømmende hun har blitt, da...?". 

Intrykket ditt
Det er vanskelig å finne denne balansegangen hvor en er tro mot seg selv samtidig som en forsøker å være engasjerende. Ta hensyn til de som ikke liker åpenhet samtidig som en selv foretrekker det ekte, det nære. Skriftlig kommunikasjon kan være komplisert (men det kan jammen verbal også være!). Da jeg skrev et innlegg jeg mener er humoristisk, hvor jeg later som om jeg skal i krigen for å nattavvenne babyen (Game of Thrones), vil folk som ikke kjenner meg kanskje tro at jeg er tilhenger av skrikekurer. Hvem vet hva slags andre steinalderske metoder jeg da tyr til (jeg har jo sagt at jeg er streng!)? Dette tenkte jeg ikke på før en venninne kommenterte innlegget med "det kan jo få folk til å tro". 

Betydningsfulle andre
Jeg mener vi bør bli flinkere til å ikke bry oss så fælt om hva andre tenker, med mindre dette er ekte mennesker som betyr noe for oss. Vise hensyn, ha omtanke, javisst, men ikke ta seg selv så innmari høytidelig. Live and let live. Bloggen har hjulpet meg med å ta noen skikkelige sjumilssteg så i måte. Likevel har jeg jo som blogger et ansvar. Det innså jeg da jeg fikk en e-post fra noen som lurte på hva jeg syns om noe som i mine øyne var ganske sårt og personlig og viktig. Som vedkommende ville vite min mening om. Det var første gang jeg innså at jeg, utrolig nok, er en stemme, som noen ganger betyr noe for andre. Ei lita bygdejente med samvittighet større enn Alaska kan få kalde føtter av mindre. Og bare for å ha det sagt, så bruker jeg ullsokker året rundt, jeg.

Høyre eller venstre?
Så da sitter jeg her. På en helt vanlig mandag og grubler. Skal jeg sette meg i den nedsenka racerbilen og gasse på langs autostradaen? Skal jeg holde meg til den litt smale, litt svingete landeveien? Hva om jeg følger de dype traktorsporene? Det vet jeg at guttene mine ville gjort, any given sunday. Deres eventyr pleier å føre til spennende perspektiver så det kan bli fint. Hva med det sauetråkket? Eller kanskje den gjengrodde stien - der ligger det sannsynligvis mange historier og venter på å bli hentet frem fra glemselen. Hoppe fra stein til stein i fjæra? Ta på brodder og jogge motbakkeløp på blankisen?

Hvilket skilt skal jeg følge?
Ut på tur. Det er sånn livet er. Vi forflytter oss langs en akse og vi må hele tiden ta valg. Jeg er en plass i livet generelt og bloggen spesielt hvor jeg føler at jeg må gjøre noen vurderinger (neida, ingen av oss sover på sofaen, det kan kanskje tolkes sånn, men det er ikke først og fremst han som fremdeles er mannen i mitt liv dette handler om). Når jeg kjenner på disse tankene, hvor skal veien gå? Når jeg ønsker å dele mer, mens andre foretrekker mindre, hva gjør en da? Mer bildebruk? Ta bort alle bilder? Mer generelle tekster? Mer personlig, mine tanker? Null guttelus, bare Elin?

Litt dyphet tåler du
Dette er en av de mest ærlige tekstene jeg har skrevet på lenge. Jeg tror ikke jeg er alene om å tenke disse tankene som blogger. Jeg tror ikke jeg er alene om å ha en partner som ikke er udelt positiv. Jeg håper ikke jeg er alene om å tenke "nei, vær så snill, ikke slutt med blogginga, Elin". Jeg vet i hvert fall at Guro blir lei seg da - hun sendte melding i jula da jeg bare skulle ha litt pause og klagde sin bitre nød. Det gjorde meg hoppende varm og glad inni det der røde, klissete stedet som visstnok egentlig bare er en muskel som pumper blod.

Med denne kommer jeg meg godt fram på de fleste veier.

Den befriende humoren
Jeg burde sikkert lagt ved noe litt mer seriøst enn dette bildet av en traktor (det er faktisk en McCormick, mamma, en sånn som Bætti har, sitat treåringen), men det seriøse blir fort så dystert. Jeg liker humor som vaksine mot det meste her i livet. Selv om alt slettes ikke skal fjases bort, og selv om jeg egentlig ikke er så redd for å vise dere nærhet uten å krydre det med et ganske så malplassert bilde av en traktor. Selv om jeg var ganske fornøyd med den røde tråden om at dette tross alt er et kjøretøy og dermed - uten de helt store anstrengelser - kan legges til mitt forsøk på å danne et fysisk bilde av et lite veiskille. 

Betydningsfulle deg
Nå vet jeg ikke helt hva slags spørsmål jeg skal stille for å forsøke å få deg engasjert nok til å svare. Jeg setter alltid pris på at kommentarfeltet snakker til meg - det er jo litt av poenget med dette, selv om det ofte holder fint at jeg ser du har vært inne og lest. For en gangs skyld vil jeg virkelig oppfordre deg til å legge igjen et spor, en tanke, en fortelling. Bør jeg bruke et ekte skattekart, har du mer sansen for å titte på stjernene eller er du som meg vokst opp med å lese i kaffegrut? Kjenner du deg igjen, har et praktisk råd, skriver jeg for åpent og ærlig når jeg innrømmer at vi innimellom krangler? At jeg har vært sur på ungene eller viser bilder fra et hus som aldri ville nådd fram til noen katalog? Er det for mye? Eller skal jeg bare slutte å leke butikk og putte nøklene til våpenskapet inni bh-en?

Konkret
Blir det litt hummer og kanari når jeg tar opp folkehelse- og livsstilstema i en sånn informativ og lett formanende stil mens det neste dag publiseres et innlegg om manglende initiativ til å slå på lyset under tannpuss? Hva gjør at Drømmesøndag-innlegget plutselig er mest populært? Har du en ting for slanger eller lurer du fryktelig på hva det er jeg har tredd på hodet? Det er altså en buff fra Statskog med sånn snøring - sånn kan håret settes i hestehale, my cup of tea, og tres ut på toppen. Den er varm og skjuler godt dårlige hårdager. Ville bloggen blitt bedre om jeg ikke tok opp disse pass-på-helsa-di-innleggene? Jeg føler at de sliter litt med å passe inn, samtidig er det gjerne de innleggene hvor vi skravler mest sammen og det setter jeg jo veldig pris på. Da får jeg så mange gode tips til hvordan jeg kan tvinge grønnsaker i ungene eller slippe å tygge plastsmakende lefser. 

Gulrot eller pisk?
Tenkte en stund at jeg kunne legge ut et bilde av meg selv som holder ei hagle, bare sånn for å "oppfordre deg" til å svare. Ble engstelig for at innlegget plutselig skulle få topplassering sånn som det forferdelige Grinchen-innlegget har fått (hvordan kunne jeg legge ut et så fælt bilde??) så da lot jeg det heller ligge. Tenkte også på et bilde av en bunt gulrøtter for å lokke deg til å legge igjen en kommentar, men det føltes jo litt halvveis iom jeg feiget ut på det første. Så da får det bli traktoren og en skriftlig beskjed om at det sitter to svært bedende dådyrøyne her på motsatt side av skjermen din og håper du har noen tanker å komme med. Hva gjør du når du ikke helt vet hva slags retning du skal gå? Trekker lodd, sånn som ei venninne gjorde da hun ikke visste hva slags skole hun skulle starte på? (Takk og pris havnet hun sammen med meg!) Besøker spåkone? Spør hunden?

33 kommentarer:

  1. Dette er første gang jeg kommenter på bloggen din, men overhode ikke første gang jeg leser! Har blitt en såkalt fast følger av bloggen din og jeg håper virkelig du ikke slutter å skrive slik du har gjort. Synes det er så bra å lese noen vettuge innlegg blant alle de overfladiske innleggene om den nye brødboksen eller lysestaken som bloggverden flyter over
    over av. Jeg skulle ønske jeg kunne og ikke minst turte å skrive slik som du men, der er nok de overfladiske innleggene så mye enklere og ikke minst mindre "farlige" å lage. Stå på! Hilsen Mette (som ikke bor så alt for langt unna deg;))

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Mette, og tuuuuusen takk for at du legger igjen et spor! Det var godt å se at jeg hadde klart å sette så pass dårlig samvittighet i noen at jeg fikk svar… :p Det er nettopp det. Skal jeg bare skrive om hverdagsliv og brødbokser (skulle nok klart å tyne ut et par-tre innlegg om den altså, jeg har blitt både irritert og glad i den, skjønner du), bare uskyld og lette ting, ikke noe mere refleksjon og ektehet, da kan jeg i grunn like godt legge ned hele bloggen - for det er ikke godt nok for meg. Mye vil ha mer, eller hva? Og så har jeg visst enda mer på lager, og mannen steiler og får helt noia og blir litt sånn "hva kommer folk til å tenke om oss" og så svarer jeg eplekjekt "menhvagjørveldet" før jeg tenker at kanskje det er han som sitter med fasiten, denne ene gangen. Om du skjønner hva jeg skravler om? :)

      Det er jo skummelt å legge seg selv på huggestabben. Kanskje vil jeg bli skikkelig lei meg om jeg en dag blir møtt med en hel masse kritikk. Og så er det dette med gjenkjennelse - guttenes ekte navn er hemmelige, men her i Salten er det ikke akkurat stort, en familie med tre tette gutter er ikke så vanlig, jeg praktisk talt forteller hvor vi bor med bilder og fortellinger om gjenkjennelige naboer.. Det ville vært enklere å bo i en diger by som Oslo, skrevet blogg og druknet i folkemengden. Jeg håper heller ikke jeg slutter. Jeg elsker dette. Men jeg ville jo blitt direkte ufin og muligens truet med kniv eller noe om mannen gjorde noe jeg opplevde som negativt for familien, ikke sant? Fandens respekt som må gå begge veier, altså, hvorfor skal menn være så opptatt av familielivet nå til dags?? :-D

      (Som jeg skrev på bloggen din ble jeg jo veldig nysgjerrig på hvor du holder til - så send meg gjerne en e-post med kart og kompass på ambivalentica ætt gmail.com) ;-)

      Slett
  2. Vi er alle sammensatte mennesker og livet består for de fleste av oss både av vide refleksjoner, faglig engasjement, politisk engasjement, fjas og tull, tannpuss og hverdagskabaler, gullkorn og frustrasjoner. Jeg har kommet til at det er en styrke å vise bredde og mangfold og menneskelighet og helhet - i stedet for bare en rendyrket faglig eller politisk linje. Men det er krevende. Selv lurer jeg på om jeg undergraver min faglighet og min politiske debattstemme når jeg legger ut bilder av noen votter jeg har strikka - feks. Eller - et annet eksempel - mister vi troverdighet som reflekterte og kritiske røster hvis vi innimellom har et innlegg som renner over av litt enkel lykke!
    Jeg tror du skal ta sjansen på å skrive videre som du gjør. Det kommer fra deg, det henger sammen.
    Men - det eneste jeg tenker du må få avklart litt er hvordan mannen og du kan bli enige om hva som er rett å publisere av bilder og historier om gutta og familielivet. Jeg synes også du er godt innenfor ansvarlig nettvett her. Men det er ikke oss leserne du må bli enig med om dette - det er selveste mannen og du som har dette ansvaret sammen.
    Ellers - også vi som bor i Oslo bor faktisk i ei "lita lokal bygd" i den kroken av byen der vi bor, der vi kjenner alle på skolen og alle vi treffer på veien og på butikken eller i skauen - så vi er sånn sett like eksponert vi også, by the way. Lykke til.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for nydelig og uredd svar fra deg, Guri! Vi damer skal jo helst ikke skrive om ting som faktisk interesserer oss damer, som håndarbeid og kakebakst og for ikke å snakke om sminke, klær og interiør, for da har vi kort og greit undergravd vår egen mulighet til å framstå som fornuftige, tenkende samfunnsstemmer. Kanskje det nettopp er derfor du bør fortsette å legge ut bilder av vottene dine - skryte uhemmet og gi blanke i hva dette har å si for andres oppfatning av din faglighet - jeg tror jeg snakker for ganske mange av oss som trives så godt inne på bloggen din når jeg sier at dette ikke gjør stemmen din mindre hørbar.

      Det er nettopp dette, for hva som er akseptabelt er så vanskelig. Ett innlegg er uskyldig, i seg selv, men når det har blitt nesten et år med ganske mange tanker fra meg, fortellinger fra hverdagen vår, da blir totalpakken ganske mye større enn de ordene som kunne leses i det siste innlegget. Han vil jo gjerne at jeg skal få fortsette med det jeg trives så godt med, og jeg ønsker jo ikke gå over det som er hans grenser for åpenhet. Det blir ganske utfordrende når vi er så ulike på dette området. Kanskje en ny, mer anonym blogg kunne vært løsningen?

      Du har jo naturligvis helt rett, det hadde jeg ikke tenkt på! Dere som bor i Oslo eller andre store byer, hører jo også til et samfunn. Et lite sted, en skole, en barnehage eller noen faste butikker. Dere har et nabolag og venners venner, dere også. Det handler kanskje mye om det jeg forsøker å styrke meg selv på; ikke bry seg så mye om hva alle andre måtte mene. Det betyr i grunn ganske lite, det er de betydningsfulle andre som virkelig teller.

      Slett
  3. Æsj, der forsvant hele kommentaren min gitt. Av og til så er Wordpress og Blogspot bare ikke særlig glad i hverandre. Men jeg tar en kortversjon.. og prøver igjen!

    Som alltid TreTette.. utrolig velskrevet, og tankevekkende.. Sjelden eller aldri har jeg vurdert å kaste inn håndkle.. Og det til tross for at mannen klager i ny og ned, ikke så mye på det jeg skriver, men mest på at jeg "bruker mer tid på bloggen enn med ham".. Bloggen har gitt grobunn til mange brennheite diskusjoner ja.. ;) Jeg skjønner jo at han kunne tenke seg at jeg lå i armkroken hans hver kveld haha, men det er jo dette jeg elsker å drive med da. Skrive, dele, engasjere, underholde, være kreativ, redigere bilder.. u name it. Så jeg prøver å få delt meg litt, og skriver innlegg hver 2-3 dag stort sett.
    Ellers så har jeg jo selvfølgelig tenkt tanken på om jeg utleverer for mye.. Nå pakker jeg det som regel inn i litt humor og ironi, og den "beskyttelsen" gjør at jeg føler meg ganske komfortabel med tingenes tilstand. Og for meg så hjelper det på samvittigheten å gjøre bildene av ungene blurry og merke dem. Selv om jeg egentlig har lyst til å vise fre alle de fine bildene jeg har av dem.. men det vet jeg ikke klarer. Litt sær der ja..
    Jeg skulle ønske jeg var litt tøffere eneste.. for jeg tør altfor lite. Jeg er redd ulvene, og hadde jeg fått massiv kritikk så hadde jeg nok revurdert bloggingen også. At Casakaos feks tør å stå med ildfakkelen gang på gang, og ulvene bare fråtser rundt henne.. DET imponerer meg!
    Jeg synes du skal fortsette å skrive som du gjør, mangfoldig og sinnsykt GODT!! Det er i hvertfall til glede for meg og alle de andre som kommer innom!! <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, hva er det med å ikke være kompatible? Flere ganger har jeg bare gitt opp å svare dersom Wordpress ikke vil. Så jeg blir både rørt og takknemlig over at du faktisk orker å skrive på nytt igjen :) Og for en fin kommentar! Tusen, tusen takk, du skal vite at jeg setter stor pris på dine tanker rundt dette. Skjønner veldig godt hva du mener om å være tøffere. Jeg syns du er tøff, men er helt enig i at humor og fjasing tar brodden av det meste, og så kan en jo fint bare la folk leve i en viss uvitenhet om sannhetsverdien i det en skriver også. Så du hadde gjort dem uklare, ja, her har det gått i en del rygger… :) Å kombinere bilder og personlig tekst er liksom bøygen, men folk vil jo etter hvert vite hvem vi er åkke som. Ikke så lett å skjule tre tette gutter, liksom :)

      Tusen takk for støttende ord, det er så godt å lese sånt. Jeg vet ikke helt hvordan vi skal løse dette. En anonym blogg føles feil det også, og så vil jeg jo veldig gjerne fortsette å "være den jeg er" sammen med de jeg allerede føler jeg begynner å få et visst bloggeforhold til, her inne.. :)

      Slett
  4. Kjære Elin!
    Fantastisk flott og ærlig innlegg. Og jeg kjenner meg så utrolig godt igjen! Nå er ikke Henning riktig like "motstander" av bloggen min som det høres ut som mannen din er. Men vi har hatt noen diskusjoner vi også. I begynnelsen blogget jeg hver dag og ble litt sånn rosa hektisk i kinnene og abstinent om jeg ikke fikk postet "dagens innlegg" Da var det litt mer murring om at "det går an å bruke kveldene til NOE annet enn blogging. Det har gått seg til etterhvert. Jeg har funnet ut at det går an å kombinere blogg, familie, jobb og ektemann, men at man klarer ikke å gjøre alt hver kveld. Så noen kvelder er det jobb, noen kvelder er det blogg og noen kvelder er det ektemann og lørdag ser vi film og koser oss alle sammen.
    Når det gjelder bilder og hva jeg skriver er det som underveis skriver her, dere må bli enige. Det hjelper ikke at vi og du synes at du er godt, godt og milevist godt innenfor alt som heter nettvett (det synes i allefall jeg) om ikke mannen din synes det. Og bloggen din blir like bra om du ikke har bilde av barna. Bilder av barna gjør den ekstra personlig og ærlig, men det er tekstene dine som virkelig gjør bloggen.

    Du skriver flott, og du gjør hverdagen gjenkjennelig. Du klarer akkurat det du ønsker, du viser at livet ikke er perfekt hos noen, men du inspirerer med innlegg om youghurt og trening og turer ut i skog og mark. Tenker på deg hver gang jeg drar jentene ut fra sofaen..

    Håper virkelig du blir å fortsette blogginga. Om du gjør det akkurat som i dag, eller om du endrer deg litt for å gjøre blogg/familie/ekteskap/degselvtid rett for deg har jeg ikke svaret på. Men jeg vet akkurat hva du snakker om når du sier at bloggen har gitt deg utrolig masse, nye "venner" og tid for å være bare deg selv. Og det er viktig å ha noe som er et fristed for en selv! Og jeg håper du kan bruke jakt for det det er verdt. For det er sammenlignbart.

    SvarSlett
    Svar
    1. Fantastiske, flotte Laila…vet du hva? Jeg tror jeg skal skrive ut denne kommentaren, ramme den inn og sette på nattbordet mitt <3

      Det er sikkert feil av meg å definere diskusjonene som krangling, men vi er uenige og det er kilde til unødvendig friksjon. Når jeg nå kjenner at jeg virkelig har lyst til å dele mer, være enda mer åpen, ærlig, nær og personlig, da blir det jo litt vanskelig. For jeg ønsker ikke utvikle meg til å bli en (i mine øyne litt kjedelig) blogg med stort sett bare generelle betraktninger. Det er jo hverdagen min som først og fremst inspirerer meg til å dele det jeg gjør. Men den hverdagen er jo først og fremst også mammarollen, og den rollen involverer guttene. Som mannen ønsker å verne om. Og da blir det vanskelig, i praksis.

      Tenker du virkelig på meg når du skal ha dem med opp og ut? Det er noe av det kuleste noen har sagt/skrevet på lenge. Å påvirke noen til å gjøre noe positivt for helsa er jo grunnen til at jeg har blitt så inspirert av folkehelseperspektivet som jeg har. Og fristed og avkobling, rekreasjon, venner, sosial interaksjon er jo faktisk veldig bra for helsa, det også…. ;-)

      Slett
  5. Hei!
    Nå er det lenge siden jeg har kommentert her inne, har ikke lest så ofte i det siste heller -pga pc-trøbbel.
    Men dette innlegget må du få en kommentar på :)
    Jeg liker veldig godt å lese det du skriver. Du ordlegger deg på en måte som fenger meg som leser og jeg sitter ofte og smiler for meg selv mens jeg leser. Kan ikke huske at jeg har syntes noen av temaene du har skrevet om har vært uinteressante for meg. Jeg kjenner meg ofte igjen i det du skriver, enten ved at jeg har det sånn selv eller at jeg skulle ønske at jeg hadde det mer slik som du har det. Jeg liker å bli utfordret til å ha mer fokus på kosthold og fysisk aktivitet, til å bruke mer god tid med barna mine, men også ta tid til meg selv.
    Jeg forstår at mannen har sine reaksjoner. Du bruker jo deg selv og din familie som hovedaktører i beretningene dine og det er jo personlig. Jeg har aldri blogget selv og vet ikke hvor jeg hadde kommet til å sette grensen for hva som er innenfor og utenfor, men jeg synes du balanserer det godt. Men som "underveis" skriver er det jo du og mannen din som må bli enige om hva som er greit og ikke for din familie -både for nå- og ettertiden.
    Jeg synes det hadde vært veldig leit om jeg ikke ser noe mer til deg her inne, og håper du fortsetter å blogge -på en måte som er riktig for deg/dere.
    Lykke til med videre veivalg :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Der var du! Jeg lurte på om du fortsatt satt på motsatt side og leste innleggene mine :) Datatrøbbel er kjedelig, men det er jo i grunn ganske fint å se at man klarer seg overraskende fint også uten… ;)

      Tusen takk for de utrolig fine ordene dine, det varmer sånn å få slike tilbakemeldinger at du aner bare ikke. At jeg kan utfordre andre til å bli mer bevisst sine egne holdninger er jo bare et fantastisk privilegium med denne bloggingen. TAKK for at du sier du forstår mannen. Det er også godt å høre, for jeg gjør jo det jeg også. Både forstår og er til dels enig. Å lese artikler hvor ulike eksperter uttaler at det jeg holder på med kan være potensielt skadelig er ikke godt for ei mor som allerede sikkert bekymrer seg mer enn hva godt er for ungene sine. Det er godt å høre at så mange av dere mener jeg balanserer meg godt innenfor, men det er som du sier - jeg tar ofte utgangspunkt i meg selv og min familie i både hverdagsrefleksjoner og mye annet. Til slutt blir det ganske mye informasjon om oss alle liggende ute. Jeg tror ikke dette kommer til å være skadelig, men en vet jo aldri.

      Vi får se hvilken vei vi velger for denne gang, jeg har i alle fall ikke lyst til å slutte med dette, det gir meg veldig mye :) Håper du fortsetter å komme innom i ny og ne, Randi! :)

      Slett
  6. Jeg digger stilen din, og alle de komplekse tankene dine (som jeg er utrolig glad for at du deler med oss)

    Mine tanker rundt veiskille, og hvilken vei å ta, så spør jeg meg selv: kommer jeg til å angre om jeg ikke prøver? Er dette noe jeg vil? Eller blir det forventet av meg?
    Så etterhvert blir for og imot - lista fylt ut, og svaret kommer av seg selv!

    Jeg har fulgt deg lenge, og gleder meg til fortsettelsen! ❤️

    Klemmer!

    SvarSlett
    Svar
    1. Fineste Lillian! Tusen takk for ordene dine, det er så godt å høre sånt, alltid, men særlig når en blir litt sånn der usikker og forkommen :) Det er nettopp dette komplekse jeg elsker å skrive om, det utfordrer meg selv og jeg syns jo jeg har verdens beste leserskare som gir så mange reflekterte og gode tilbakemeldinger. Noen ganger får jeg jo et helt nytt syn på mine egne tanker fordi noen kommer med en annen innskytelse. Det er fint.

      Konkrete spørsmål jeg absolutt skal ta med videre, sånt setter jeg veldig pris på - det kan være til god hjelp når en føler at en står litt fast. Ofte tenker jeg at jo mer personlig, utfordrende, komplekst, jo mer "viktig" føles det å få delt tankene. Men da er en jo der at dette kanskje ikke er udelt positivt for familien at kommer ut.

      Fikk forresten et nydelig kort i posten i dag, for noen nydelige gutter du har…!!! :):):):):) Det må bli en ny førjuls- (evt nyttårs-) tradisjon! ;)

      Slett
  7. Jeg har jo begynt å glede meg til innleggene dine! Men hvordan du skal gjøre det fremover tenker jeg er en avgjørelse du må ta med tanke på deg, mannen og barna - slik at du kan ha en god magefølelse! Å ha noe som tar opp mye plass i tankene og som kanskje gjør at det knyter seg i magen - er grusomt. Jeg er sikker på at dere kan finne frem til et kompromiss som begge kan leve med? Helt generelt tenker jeg at når man er i et forhold og har valgt å dele livet sitt med et annet menneske, er respekt for hverandre det aller viktigste man har. Kanskje mannen kan strekke seg litt ut av sin komfortsone, men at du må ta hensyn til at han føler som han gjør og tilpasse bloggen etter det? Med det sagt, jeg liker aller best dine nære og personlige poster, de er så gode!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Tonje!

      Hjertelig takk for fine, konstruktive ord, det hjelper med noen andres blikk når man føler at noe stanger litt. For min egen del og magefølelse er jeg ganske rolig når det kommer til både unger, meg selv og mannen. Jeg mener at vi ikke kan beskytte barna våre mot alt som kan bli vanskelig og vondt her i livet, og den viktigste jobben gjør jeg utenom blogginga, det er da jeg skal gjøre det jeg kan for at guttene blir trygge og selvstendige individer i stand til å møte den motstanden som eventuelt dukker opp. Samtidig er jeg så skjønt enig med det du skriver, i et forhold er man to, han har like mye rett til at hans meninger blir hørt og respektert - og i alle fall når det kommer til ungene våre - og jeg ønsker jo ikke gjøre noe som får ham til å føle på dette ubehaget, som du så fint beskriver. Det er mye vanskeligere i praksis enn en skulle tro. I alle fall trodde ikke jeg det før jeg begynte. Men venner leser. Naboer. Noen fra hjembygda (og jeg kan bare forestille meg hvor mange der inne som mener jeg er skikkelig mediekåt og ju neim it siden jeg skriver som jeg gjør, søker oppmerksomhet, stikker meg fram), fra mammas vennekrets. Plutselig er det noen på jobben til mannen som leser. Kanskje min fremtidige drømmearbeidsgiver sitter på motsatt side av skjermen. Da blir det plutselig litt verre.

      Tusen takk for at du skriver at du liker de personlige innleggene - det er de jeg trives best med å publisere, nettopp fordi jeg håper de kan være en stemme som i beste fall kan få betydning for andre. Men da blir jo dette veldig vanskelig. Dessuten ønsker jeg jo aldri å gjøre noe som kan være til skade for ungene. Jeg tror jo det vil gå helt fint, men hva om det sitter ei mamma og leser at jeg lar guttungen sprade rundt i rosa strømpebukse, fordi jeg overhodet ikke ser problemet. Så skriver jeg om dette på bloggen min i håp om å vekke noen andre til å tenke at denne kjønnsinndelingen vi holder på med (har du fått med deg Name It`s bodyer med hhv rosa "Hjerteknuser" og blå "Adm.dir"??) er med på å skape ulike forventninger og dermed også muligheter for ungene våre. Hva om denne mammaen - som kanskje er komplett uenig med meg og er skråsikker på at guttene mine kommer til å bli homofile som følge av de rosa plaggene de får løpe rundt i - viser seg å være mamma til en av guttenes klassekamerater. Sier noe til ungen sin som får konsekvenser for min unges hverdag på skolen. Det kan skje. Jeg vet ikke. Og akkurat denne krisemaksimeringa gjør at jeg skjønner veldig godt hva som rører seg i hodet på min bedre halvdel… :)

      Jeg håper du fortsetter å følge meg, uansett om det blir en humpete vei med traktor eller svært smooth crusing langs autostradaen… :-) Tusen, tusen takk for kommentaren din! :-)

      Slett
  8. Jeg er på samme sted som deg stadig vekk. "Vær deg selv" er alltid rådet folk kommer med, men hvilken side av meg selv skal jeg bruke? Det er selvsagt ikke sånn at man bare har en side og bare denne kan brukes i bloggsammenheng. Så hvilke sider skal vi ta i bruk?

    Hvis jeg bare skal snakke ut fra min opplevelse av bloggen din, så kunne jeg ønske at når jeg abonnerer på nye blogginnlegg (jeg skrev epostadressa mi i den lille firkanten du vet) så kommer overskriften opp og litt av teksten. Nå ser jeg stort sett bare bloggens navn og lite av det nye innlegget, dermed blir mye ikke lest. Ikke sikkert du skal gjøre noe med det, jeg kan sikkert bruke Bloglovin' i stedet.

    Innleggene dine blir i overkant for lange for meg. Er klar over at det er mitt problem, altså, men tenker generelt at det kanskje øker lesbarheten dersom du deler opp innleggene og publiserer de som flere, kanskje i en serie?

    Selv har jeg bare støtte for min blogging, så jeg lurer på hva manglende støtte bunner i. Kanskje du kan sette av bloggetid og mannen din tid til noe han liker å drive med, så får dere like mye fritid?

    Det er vanskelig å finne sin stil. Det folk liker å lese kommer som en overraskelse på meg iallfall. En vil jo gjerne diskutere og få lesere og ikke bare gi uttrykk for eget engasjement. Hva er det verd hvis ingen besvarer det, liksom?

    Jeg tror at mange av problemstillingene og tankene dine i dette innlegget er gjenkjennbare for mange. Når en har holdt liv i en blogg så lenge som du og jeg har, så dukker disse spørsmålene opp igjen og igjen. Det er kanskje det som kalles utvikling?

    Å stille spørsmål ved hva man bruker tid på og gir fokus, det er ikke så dumt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Denne kommentaren har rett og slett gått meg hus forbi, det beklager jeg virkelig! Du kommer med mange gode tilbakemeldinger - tusen takk for det. Aner ikke hvordan den e-postgreia fungerer, det er jo veldig kjedelig om du ikke får fullstendig tekst tilsendt.

      Så godt å høre deg si dette med "hva er deg selv, da", for jeg har jo mange sider å dele, mange interesser. Da blir det fort mye forskjellig, og blogger er kanskje på sitt beste når de holder seg til enkelte områder?

      Det med engasjement er en gåte. Hvorfor i alle dager blir enkelte innlegg populære, og andre ikke? Du er en kløpper til å spisse og skape interesse, jeg har mye å lære der, men sånn som bloggen er nå føler jeg nesten at jeg må være dønn ærlig til en hver tid, og da kan det fort bli lite leservennlig.

      Er det sånn at du bruker wordpress? Jeg lurer litt på hvordan det skal bli framover, og har bl.a lest et av innleggene dine om de ulike bloggplattformene. Jeg er ikke veldig teknisk, men forsøker å lese meg litt opp på dette.

      Tusen takk for veldig fin tilbakemelding, jeg beundrer deg for at du alltid tør å være så ærlig og direkte - det setter jeg stor pris på :)

      Slett
  9. Fikk lyst til å si en ting til (etter å ha lest alle kommentarene).

    Du skriver at mannen din synes du utfordrer hans komfortsone. Hvis du lar han være biperson og skriver ut fra din opplevelse av ting, så vil jeg si at du er innafor. Det er litt vanskelig når en er veldig forskjellig som par, der den ene har en helt annen åpenhetsterskel enn den andre. Du har rett til å uttrykke deg mens han har rett til å ikke bli nevnt eller inkludert. Mellom der fins kanskje balansegangen du søker og han trenger?

    SvarSlett
    Svar
    1. Nettopp. Du skriver det jeg selv har tenkt som oppsummerende tanker de siste dagene. Vi har begge rettigheter, men å møtes på midten er ikke så enkelt - i praksis. Han tilfører (i mine øyne) en viktig dimensjon til bloggen, og så er han så stor del av hverdagen vår, at det i praksis har vist seg vanskelig å holde ham utenfor. Jeg registrerer flere bloggere som ikke nevner far i det hele tatt, og det syns jeg er litt synd - selv om jeg skjønner det veldig godt.

      Vi må vel komme til en enighet. På ett eller annet vis. :)

      Slett
  10. du MÅ fortsette. Jeg gleder meg alltid til dine innlegg. Jeg synes du greier å være både personlig og generell på samme tid. Godt gjort! Min mann er enig med din mann, men innimellom lar han seg begeistre for bloggen, f.eks når vi ser tilbake på tidligere innlegg eller jeg får koselige kommentarer eller jeg beskriver han på måter han kan like... Han ser nok at det er en hobby som han aldri kunne ha hatt, han ser at jeg liker det, men han irriterer seg over det når jeg sitter og skriver her og glemmer å rydde ut av oppvaskmaskina. Det hender seg jeg irriterer meg over at han sjekker fotballresultater på tekst-tv også...
    Jeg er så enig med deg når du skriver om "bak fasaden"-trenden! Jeg synes det er utrolig bra, morsomt å kjenne seg igjen osv, men hvis vi BARE skal lese/ se bilder av det og alle skal legge lista så lavt som overhodet mulig, da er vi nok på feil spor. Jeg liker nemlig også å bli inspirert av flinke folk! Jeg syns du greier dette så bra! Du har med litt av begge deler, og jeg liker det!

    SvarSlett
    Svar
    1. Du altså... :-)
      Vet du hva, når du, som er så klok og reflektert og flink til å sette i system mener at jeg gjør en god jobb,- da blir jeg glad. Ordentlig glad. Innimellom lar mannen seg også begeistre. Som når jeg skriver pent om han, eller når jeg leser høyt og viser bilder fra en blogg hvor de lager sinnsykt kult jordbærland... :-)

      Jeg vil gjerne fortsette. Tror jeg kommer til å bli en ganske pottesur utgave av meg selv hvis ikke. Tidsaspektet er rimelig enkelt å bli enig om. Det andre er verre, for det er så flytende og vanskelig å vite hvor grensa skal gå. Er det greit å fortelle om bleieavvenning? Om den gangen jeg knipset Arvingen over fingrene for å forsøke å få ham til å slutte å denge på tven (som. jeg. angrer. Det gjør faktisk vondt også i dag..)? Om du skjønner. Det er vanskelig å finne denne streken mellom ok og nei.

      Takk for kjempefin kommentar, A! Jeg har forresten en e-post jeg har lyst å sende deg. Får se om jeg tør ;-)

      Slett
  11. Håpar verkeleg at du finn ut av dette, og at konklusjonen blir at du held fram med blogginga :) Du har ein kjempefin blogg, innlegga dine er lette å kjenne seg igjen i, du skriv godt og reflektert og du har variasjon i innlegga dine. Sjølv om mange av dei har relativt mykje tekst (og då forstår eg sjølvsagt at det tar mykje tid..!), så er dei aldri kjedelege. For meg er du ein bloggar som skil seg ut frå mengda. Ikkje alltid eg har tid til å lese alt, men du er ein av dei eg oftast er innom :).

    Men så blir det viktig at du og din kjære finn ut kor grensene skal gå. Kor mykje tid skal du bruke, kva er greitt å skrive om og ikkje. Kjenner meg godt igjen i problemstillingane, og mannen din må også vere med å bestemme kva som er OK å skrive om barn og familieliv. Når det er sagt; så synast eg at du er langt innanfor grensa for det som er akseptabelt :) Men det er kjedeleg om blogginga skal skape friksjon i forhold, så ta ei runde på kva som er greitt og ikkje. Det er også viktig for deg å få fram kva blogginga di faktisk betyr for deg - kvifor den er viktig. Og ja, så lenge ein bloggar, så er det nok mange som meiner at ein stikk seg for mykje fram. Slik vil det alltid vere. Og tenk om framtidig arbeidsgivar les bloggen din..... trur faktisk du aukar sjansane dine for å få jobb heller enn å ikkje få den så lenge du har ein blogg som er reflektert og godt skrive! Og det har du!

    Men det er alltid lurt å gå i tenkeboksen innimellom uansett :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for de fine ordene dine, en dag kommer dette innlegget (og kommentarene deres) til å bli redningen når jeg er skikkelig nedfor og trenger litt oppmuntring! Det er utrolig motiverende å høre at du syns bloggen er fin og at du syns det jeg skriver er interessant, jeg kunne jo like godt skrevet ei dagbok eller noe for meg selv om ikke akkurat dette var litt av gleden med å skrive også for andre.

      Det er nettopp den grensen som er så vanskelig. I praksis. For oftest er det jo positivt, det jeg skriver om, men noen ganger er det ikke det. Noen ganger er det ganske svart og grått og trist, for sånn er jo livet. Det ekte. Det jeg syns er interessant. Det er veldig godt med litt realitetsorientering fra andre (som jeg mener er fornuftige hva angår nettvett - og generelt) når det kommer til om en holder seg innenfor gjengs godkjent grense, det er jo tross alt dette samfunnet vi skal vokse inn i, passe med, så da har det jo en betydning hva andre syns.

      Tusen takk for ordene dine om arbeidsgiveren! DET satte jeg virkelig pris på - jeg skal kopiere ordene dine og sende med når jeg skal begynne jobbsøkerprosessen… ;-)

      Slett
  12. Hei! Jeg kommenterer aldri blogginnlegg, men her må jeg bare, for jeg må jo være med å forhindre at du slutter å blogge!

    Som nybakt mamma har jeg trålt nettet etter noen kjekke mammablogger og kom tilfeldigvis over din. Jeg hadde akkurat begynt å lese tidligere innlegg før innlegget om bloggens fremtid kom. Når jeg leste innlegget var min første tanke "NEI! hun kan jo ikke stoppe nå" Så, vær så snill og fortsett. Synes det er kjempe spennende å få et innblikk i din hverdag med alt det innebærerer :) Hilsen ny leser

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Christine!
      Tusen takk for at du faktisk tar deg bryet og legger igjen denne kommentaren, jeg setter utrolig stor pris på ordene dine :) Jeg har jo også lyst til å fortsette, i all min blygsel føler jeg at jeg har noe å bidra med..men vet ikke helt hvor bra partner jeg er om jeg sørger for magesår hos min bedre halvdel.. Skjønt, magesår får han sikkert uansett all den tid vi har tre små som skaper hodebry og bekymringer åkke som :)

      Gratulerer så mye som nybakt mamma forresten, jeg håper alt går fint med dere :) Noen ganger savner jeg den tiden, så mye nytt og sårt og deilig, men ikke minst kun et lite nurk du kan overøse med all din tid og kjærlighet uten dårlig samvittighet overfor noen andre. Du er heldig :)

      Håper du kan finne noe inspirerende her inne (og beklager all den tidlige blogginga som sikkert ikke er helt bra innimellom..usikkerheten lenge leve..) :)

      Igjen, tusen takk for fine ord. Jeg suuuper det til meg :)

      Slett
  13. Ojoj, her fikk du virkelig satt ord på ting jeg ikke helt har klart å formulere selv! (og nå håper jeg denne kommentaren bestemmer seg for å bli, virker som om en del har forsvunnet i det siste.. Men jeg leser, altså!). Nå syns jeg du skriver mye bedre enn det jeg gjør, det hender jeg presser igjennom et innlegg eller tre bare for å blidgjøre familien hjemme når jeg egentlig har gått rundt hele dagen og tenkt igjennom verdens beste post, og innimellom så glimter jeg til med det jeg egentlig skulle ønske var skrivestilen min hele tida. Jeg har en drøm om å prioritere bloggen skikkelig den dagen jeg er ferdig på skolen, når "leksene" ikke henger over skuldrene mine hele tida (disse A'ene kommer ikke av seg selv!), men noen ganger vil jeg bare gi opp. Og så blir det som du sier, "hummer og kanari" - litt om ditt, litt om datt, og plutselig noe om noe helt annet. Men jeg syns du skal fortsette akkurat som du gjør, jeg er veldig glad i å lese om det du skriver, og syns du inspirer - i alle fall meg - til å være mer ute og spise sunt! Og sånt liker vi : D Stå på!

    (Dette ble kanskje litt hulter til bulter, men jeg er helt sikker på at du kanskje skjønte hva jeg mente!)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Line!
      Jeg er fortsatt veldig misunnelig på deg, så det er en viss fare for at kommentaren blir preget av det, altså…. :p Tusen takk for tilbakemelding, så bra at det ikke bare er surrehodet mitt som opplever noe av det jeg forsøker å beskrive. Jeg får jo dårlig samvittighet når jeg prioriterer bloggen til fordel for skola, og så får jeg dårlig samvittighet når jeg ikke bruker tid på bloggen fordi jeg holder på med skolearbeid. Jeg har så mye jeg har lyst til å skrive om, nære, personlige ting, som jeg føler kunne vært interessant for noen å lese - men så holder jeg igjen, lar vær å publisere, fordi de kanskje er over grensen til det min bedre halvdel føler seg komfortabel med. Da føler jeg at de innleggene jeg legger ut er middelmådige, fordi jeg måler dem opp mot dem jeg aller helst ville delt, om du skjønner?

      Så kunne jeg opprettet en ren folkehelseblogg, skrevet relativt ufarlig om det jeg opprinnelig skulle skrive om, men da får jeg ikke skrevet om alt det andre som opptar meg, som også betyr så mye. Tusen takk for at du tar deg tid til å svare innimellom all skolejobbinga di - det setter jeg utrolig stor pris på (og vet du hva? A`ene dine har inspirert, jeg skal ikke sammenligne meg med andre, men nå er det på høy tid med en ny toppkarakter).. :)

      Slett
    2. Jeg skjønner veldig godt hva du mener. Jeg føler selv at jeg sitter på en hel koffert med erfaringer som muligens er litt "tabu", men som jeg likevel skulle likt å dele for å ufarliggjøre, og skrive om ting andre kanskje kan kjenne seg igjen i, men ikke klarer å sette ord på. Og da blir det som du sier, ikke så bra som det _kunne_ ha vært! Min plan B er å gjøre det hele om til en bok den dagen jeg (sikkert ikke) har tid til det :P

      Bare hyggelig det! Jeg kjenner at de har lagt press på meg selv også, jeg jobba hardt men hadde absolutt ikke forventet dem - men vi har fortsatt ikke fått semesterplan! Åååh, da blir det skippertakslesing i april/mai da.. Men husk at så lenge du gjør så godt du kan så er B og C strålende karakterer det også! :) Stå på videre!

      Slett
  14. Kjære Elin. Jeg har ikke tid til å skrive så mye for jeg har en syk liten snuppelur i armkroken, men jeg håper du ikke slutter. Bloggen din fikk meg til å finne en helt ny bloggverden, mammabloggere som skriver så godt og får meg til å le og kjenne meg igjen i så mye. Og du er definitivt en av favorittene mine! Elsker alle innlegget dine. Samtidig skjønner jeg hva du mener for mannen min er ganske så lik din, ikke det at jeg blogger. Håper du finner ut av det (les: fortsett fortsett, vær så snill!!!)
    Hilsen Karen

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen, tusen takk Karen, for kjempefine ord! Nettopp dette "samfunnet" av bloggere jeg setter sånn pris på er jo en av grunnene til at jeg liker dette så godt, men det kan jeg jo faktisk fortsette å ta del i selv om jeg ikke fortsetter å blogge selv. Og det vil jeg jo. For jeg elsker denne skrivinga :)

      God bedring i heimen, håper den lille blir frisk snart. I mellomtiden er det nok veldig godt med den armkroken :)

      Slett
  15. Kjære Elin, jeg er også en av de som håper du ikke gir deg med bloggingen!
    Du har din egen stil og skriver så godt med en herlig humor :-) Men samtidig så forstår jeg deg så godt, har mange ganger vurdert å slutte blogge selv. Har også en mann som innimellom rister på hodet av bloggingen min - mest tiden jeg bruker på det... Og jeg kan forstå han så derfor har jeg roet ned bloggingen litt, familieliv og turer kommer først og så blir bloggingen kos når det er tid :-) Men håper du og mannen finner ut av det sammen, kjempe bra at du involverer han men da må han må selvfølgelig få ha sine meninger han også :-)

    Ha fortsatt en kjempe fin helg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk!! :) Det er godt å høre, jeg trives jo så godt med dette. Men det er som du skriver; jeg bruker tid på å formulere og jobbe med et innlegg når jeg i stedet kunne vært ute og jogget meg en tur, luftet hunden eller kanskje besøkt ei venninne. At jeg kunne lest pensum vet jeg jo… :) Løsningen på akkurat dette har blitt å skrive noen av innleggene mens jeg likevel lager middag, og ungene er med pappaen, men det er tungvindt for det blir noen runder med håndvask. Ja, jeg syns ikke det er urimelig av ham å grynte litt rundt dette med offentlighet, han var veldig takknemlig over å høre at det blir noen endringer i alle fall på dette området :)

      Jeg håper du følger med videre på lasset..! :)

      Slett
  16. Kjære deg! Nå leser jeg dette litt sånn etter at nyheten har lagt seg og jeg ser jo av det siste innlegget ditt at du har tenkt å fortsette, bare i en annen form:-) Hurra for det!

    Men jeg må samtidig støtte meg til de andre her og si at jeg synes du har en veldig fin form som det er i dag - ærlig, morsomt, åpent og "litt forskjellig". Jeg synes overhodet ikke du utleverer ungene eller noe annet på en måte som kan være negativt, men de grensene må jo du (og mannen din) trekke for dere se!lv :-)

    Jeg kjenner meg veldig godt igjen i resonnementene dine og har tenkt rett som det er selv at "nei, nå slutter jeg med dette tullet". Men så er det jo så givende og gøy også! Jeg tror bare det er viktig å ha i bakhodet, både når man leser og skriver en blogg, at det er kun deler av mennesket bak man ser! Det er umulig å "dele alt", enten man velger å presentere bloggen som intellektuell, tankefull, humoristisk, inspirerende, hverdagslig eller politisk :-) Lykke til med nytt blogg-oppsett! Klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Du må heller aldri slutte! Aldri, aldri!! Det håper jeg virkelig ikke du lander på :)

      Tusen takk for kjempefine ord, nå bør det ikke komme dit at jeg forsøker å kommentere hos deg for så å trykke publiser og se at alt blir borte..... ;)

      Jeg tror du har rett. En gir et bilde av seg selv i en blogg. Noen mer enn andre, men det vil aldri bli alt uansett :)

      Slett