torsdag 21. november 2013

Kjære dagbok

For en dag! 11,5 timer i ett strekk på skola, med smarte formuleringer og tenketanker som skal med i arbeidskravet. Helse, ernæring og fysisk aktivitet: barnehagen som arena for forebyggende og helsefremmende folkehelse. Det er så utrolig interessant! Det står så mye fornuftig i den besvarelsen at jeg har bloggmateriale til langt ut i 2020..

Selv om gruppearbeid er noe skikkelig herk, må jeg innrømme at det har vært ganske fint å jobbe fram dette produktet sammen med andre, flinke damer (det er jo for lengst opplest og vedtatt at jeg er flink, naturligvis). For ikke å snakke om at når jeg oppdager at det fins andre mennesker der ute som flisespikker like mye som meg, vel, da blir jeg jo ordentlig varm om hjertet. 

Skolefrøkna klar til dyst. 

Ernæringsstudiet er spennende, det er utfordrende å lære og det er krevende å sitte så lenge på skolebenken igjen. Det verste er likevel å være uten guttene mine. I dag stod jeg opp med ungene og fikk en gullkantet halvtime sammen med dem på badet før jeg var nødt til å ordne meg og pakke lekene. Stakkars Mini gråt da jeg vinket "hade", og stod og holdt seg fast i grinda med store protester. Det gjorde vondt. 

Før lunsj kom ei handleliste tikkende inn på telefonen, så jeg forlot universitetet og benyttet pausen til å springe ned og handle, sånn at jeg kunne få enda litt mer tid sammen med ungene etter skola. Inne på butikken oppdaget jeg de kuleste handlevognene, og måtte jo ta bilde for å vise ungene. Der stod jeg, inne i butikken, med telefonen i hånden og knipset et bilde av ei pimpa handlevogn, mens jeg savnet guttene noe så innmari. At jeg skulle ønske trekløveret var tilstede før jeg skulle stresse inn og handle sier sitt. Jeg er avhengig av guttene mine, rett og slett. 

Ingen sak å shoppe med den her? 

Jeg har jo ingen grunn til å klage. To dager på skola uten guttene mine, selv om det i dag ble mange timer. Dette er bare så uvant for meg. Å være borte fra dem. I alle fall så lenge. En hel dag borte, jeg fikk bare sett dem så vidt på morningen. Det er alt for lenge uten. Takk og lov for at mobiltelefonen er oppfunnet, jeg fikk jo smasket dem gjennom den, men det er aller første gang Mini legger seg uten mamma tilstede. Det vil jeg helst ikke snakke om en gang. 

Det handler ikke om at jeg tror de har det så fælt uten meg, de har jo pappaen. Selv om jeg må innrømme jeg ble litt veldig glad i mammahjertet mitt da jeg fikk høre at Arvingen hadde våknet, kommet ned trappa og sagt til pappaen "du må huske å si til mamma at hun ikke må glemme å komme opp og si god natt når hun kommer hjem." 

Både fint og vedmodig å se hva de har gjort uten meg i dag. 

Det er bare, jeg vet ikke, jeg er jo mamma hvert eneste sekund, hele dagen, ikke sant? Når jeg kikker på klokka handler det om når de skal ha mat, hvem som snart skal legge seg, bleieskift, lesestund, mat igjen, ut en tur, bade litt, nattakos. Det er så rart å bare være bare Elin, så lenge, ikke mamma. Er det noe man bare venner seg til? Mine fine små skattekister. Tenk så heldig jeg er som får så mye nærhet og kos i løpet av en dag, da! Det hadde jeg ikke tenkt over før et stykke ut i siste forelesning. Jeg hadde sånn abstinenser at jeg nesten måtte klemme litt på mine medstudenter. Kan rapportere om at jeg heldigvis lot den impulsen fly videre. 

Nå har jeg fått landet litt i sofaen, fått tre skiver med nydelig elgpålegg (lårtunge i saltlake to døgn, for så å koke i tre timer - det ble ufattelig godt!) servert av mannen, og jeg har skrevet av meg litt mammasavn. Det hjelper. Så lurer jeg på om jeg skal vekke Mini og få klemt inn en pupp eller to, det hadde sikkert vært greit så jeg slipper sånn intensiv amming i helga for å få opp produksjonen igjen. 

Mannen er støttende som alltid, verdens beste samboer til en lettere vedmodig småbarnsmamma. Da jeg spurte hva de hadde gjort fortalte han svært så entusiastisk at vår lille baby på ni måneder ikke bare hadde begynt å gå, men nå hadde han visstnok sprunget rundt, han hadde løpt opp og ned trappa, gått på hendene! Fin fyr, du. Kanskje jeg skal hviske til Sjefen at Nina skal lage vennskapstre i åpen barnehage før jeg drar på skola i morgen?

Jeg skjønner ikke hvordan dere klarer dette, altså. Jeg kunne aldri klart å være borte fra ungene hver eneste dag. Selv om jeg skulle slutte å si "det ville jeg aldri klart".. 

20 kommentarer:

  1. Ja, det er "rart" kva ein venner seg til i livet....;) og så godt at vi evnar å tilpasse oss situasjonen vi er i! Og akkurat no er mammarolla den viktigaste! Det er ofte når ein er borte frå ting at ein lærer seg å setje pris på kva ein har :) Barnehagen som arena for forebyggande og helsefremmande folkehelse er eit tema som opptek meg veldig - så skriv gjerne masse om det! Ha ei fin, fin helg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Så godt å høre, jeg har jo lyst til å overøse dere med slike innlegg, for jeg syns jo det er så viktig og ikke minst interessant, men så er jeg jo litt redd for at dere syns det blir kjedelig.. Men jeg jobber med flere jeg har lyst å publisere, så bare fortsett med besøkene dine, skal gjøre mitt beste for å skrive dem på en interessant måte :) God helg til deg og dine også, med eller uten tur ;)

      Slett
  2. Vet du - det er er veldig bra at du sier: Hvordan klarer dere (hvem det nå er) å være så mye borte fra ungene! (Som regel snus det jo på hodet - og blir "hvordan klarer du å være hjemme med ungene". ) Og så er vi jo så redde alle sammen for å bli tatt for å dømme andre og "vite best" og alt det der. Men jeg forstår deg godt -jeg skjønner ikke hvordan en klarer å være så mye borte fra ungene.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, jeg føler meg jo litt "tråkke-på-andre"-slem når jeg skriver sånt. Men det er jo sånn jeg tenker, jeg forstår ikke hvordan andre får til den delen. Jeg skjønner at man gjør valg, at man føler man "må" og at noen faktisk ønsker dette - og all ære til dem, altså. Det er bare ikke meg, oss. Og så innser jeg virkelig hvor heldig jeg/vi er som kan få være så mye sammen med dem.

      Slett
  3. Har større unger enn deg så de er ikke så avhenige av meg-men det er godt når jeg en sjelden gang er på heldagskurs og de ringer for de savner meg(og jeg dem!) Jeg kunne aldri tenkt meg og dra på ferie uten dem! Har fått dem for å være sammen med dem må vite! God helg;) lene. Ps; den skal nytes med gutta!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, ikke sant - jeg vet jo om foreldre som (i mine øyne, men jeg befinner meg sikkert på et såkalt ytterpunkt) sender ungen(e) til besteforeldre nesten hver eneste helg, som har dem på overnatting der flere ganger i uka og som mer enn gjerne drar på ferier alene, uten barna. Det er sikkert kjempefint for ungene å få et så godt forhold til besteforeldrene sine - men jeg forstår ikke hvordan de prioriterer så lite tid sammen med dem. Men vi er jo alle forskjellige, og det viktigste er jo at barna blir godt tatt vare på. Håper du og gutta får ei fantastisk helg sammen, her ble det litt sånn småsjenerte, glade ansikt bak dyna i kveld da mamma fortalte at hun ikke skulle på skolen i morgen.. <3 Ååh, jeg er så rik! :):)

      Slett
  4. Tanken om hvordan andre klarer det har jeg også tenkt mange ganger, kjenner meg veldig igjen i det du skriver.

    SvarSlett
    Svar
    1. Så godt å høre at jeg ikke er den eneste som kjenner det sånn. Og takk for at du skriver det, da føler jeg meg litt mindre alene om å drive "mammakritikk".. :)

      Slett
  5. Ååååå kjenner meg veldig igjen....gruer meg til å begynne å jobbe igjen i januar. Misforstå meg rett, jeg elsker jobben men jeg blir å savne de to små jentene mine så innmari mye! Jaja, jeg overlever vel! Ha en fin fredagskveld

    SvarSlett
  6. Glemte å skrive navnet mitt under forrige kommentar;) forresten for å svare på et tidl spørsmål så er jeg fra en liten bygd i Nord-Troms, men flyttet etter kjærligheta til O-store hovedstad;) hilsen Karen

    SvarSlett
    Svar
    1. Fra nydelige Nord-Troms til hovedstaden?? Gale menneske, se til å få den store kjærligheten med deg hjemover igjen ;) Jeg føler med deg som må tilbake til den fantastiske jobben din. Og nei, jeg er ikke ironisk, for selv ikke drømmejobben ville gjort det enklere å forlate guttene mine - når jeg tenker meg om tror jeg faktisk det ville vært enklere å gå til en jobb som jeg ikke elsket å holde på med - handler det om dårlig samvittighet og selvrealisering/egoisme, tro? Du får tenke at du er et godt forbilde for døtrene dine når det kommer til å likestilling og å lære dem at det er viktig å være økonomisk selvstendig og å bidra til velferdssamfunnet. Jeg mener virkelig at det er viktig, det også.

      Slett
    2. Ja jeg jobber med saken;) Hos oss er det mannen som er student å får være hjemme med minstesnuppa etter nyttår. Jeg er glad vi ikke begge jobber, skjønner ikke hvordan folk får tid til alt i hverdagen da. Men alt er vel en vanesak. Karen

      Slett
    3. Det er mye fritid som student, ja, og selv om eksamenstida sannsynligvis lager flere grå hår enn hva sunt er, så syns i alle fall jeg at det er en genial måte å løse dette på :)

      Slett
  7. Hehe.. det går så fint, så!

    Jeg har aldri hatt noe problem med å ha tid for meg selv. Har ikke et sånt avvhengighetsforhold til ungene. Det høres ganske fremmed ut for meg. Tenker at det enten er på tide å komme seg ut når en har det slik eller å ta en kontroll med seg selv for om en egentlig gjør det rette. Kanskje en skulle priotitert annerledes?

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er jo litt av et luksusproblem å klage over på en sen torsdag, men det var ikke en dag jeg ønsker for mange av i nærmeste framtid :) Vet du, jeg ble så inspirert av denne kommentaren din at det kommer et eget innlegg om ikke lenge. Vi er nok bare forskjellige der, men jeg kan forsikre om at jeg ikke har noen planer om noen legesjekk heller, med det første.. ;)

      Slett
    2. Gleder meg til oppfølgingsinnlegget ditt!

      Skjønte ikke helt legesjekk-kommentaren din. Hva mente du?

      Slett
    3. Beklager om det ble for diffust, det var bare en hentydning til det du skrev om å ta en kontroll med seg selv, men det var kanskje et feilaktig valg av ord :) Takk for at du fikk meg til å reflektere, jeg håper ikke jeg i det nye innlegget har formulert meg på en måte som får deg til å oppleve at jeg angriper - for det er absolutt ikke hensikten!

      Slett
  8. Jeg synes også det er tøft gjort å snu spm slik du gjør. Dog er jeg jo en av de som klarer det helt fint. I dag reiser Mini til besteforeldre i Sandefjord, og blir der til tirsdag. Ikke fordi vi foreldre har så sabla behov for egentid, men fordi mormor spurte og Mini hoppet i taket og ikke har snakket om annet siden. Og jeg vet jo at det blir tomt uten henne her, og at mesteparten av "egentiden" går med til å snakke om henne;) men samtidig er jeg så takknemlig for at hun har en så stor famile rundt seg, som hun er trygg på og glad i, og jeg vet jo at hun koser seg glugg. (Hun vil aldri hjem!) Så det er jo sånn godsavning.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg blir så glad på den lille jentas vegne hver gang jeg leser om forholdet hun har til besteforeldrene. Vi bruker avstanden som påskudd for å ikke sende vekk noen unger, men Arvingen ønsker å få dra på overnatting. Han har til og med understreket at han skal dra alene :) Det kommer til å bli veldig fint, bare de usannsynlig travle besteforeldrene kan holde seg litt hjemme ei helg.. ;) Godsavning var så godt et begrep at jeg kommer til å bruke det i et kommende innlegg.. :)

      Slett