søndag 24. november 2013

Avhengighetsforhold?

Dette innlegget ble jeg inspirert til å skrive etter å ha fått en kommentar fra Lammelårtanker på dagbok-innlegget. Som dere kan lese om dere skroller helt ned på denne siden ser dere at jeg misforstod hennes anbefaling til meg. Hun skrev "Jeg har aldri hatt noe problem med å ha tid for meg selv. Har ikke et sånt avhengighetsforhold til ungene. Det høres ganske fremmed ut for meg. Tenker at det enten er på tide å komme seg ut når en har det slik eller å ta en kontroll med seg selv for om en egentlig gjør det rette. Kanskje en skulle prioritert annerledes?" Jeg tolket det dit hen at hun mente jeg burde være mer borte fra ungene mine, mens hun siktet til det motsatte. Denne versjonen du leser nå er redigert i etterkant. Det føltes veldig feil å la det stå som det gjorde, men innholdet er det samme. Et lite oppgjør med det jeg opplever som gammeldagse holdninger om at små barn er uforbederlige mamma-/pappadalter dersom foreldrene ikke skaper avstand, lar dem være borte, holder dem for nært.

Vi er hjemme med alle tre ungene. Jeg studerer for det meste hjemmefra, og mannen har valgt å benytte foreldrepermisjonen på en måte som gjør at han kan være mye sammen med ungene, blant annet ved å gå nesten bare nattevakter. Ingen av oss er særlig "flinke" til å være borte. Jeg skriver flink i gåseøyne fordi jeg er uenig i denne måten å tenke på, men dette skal jeg komme tilbake til. Mannen jakter på høsten, det er hans fritid. Likevel drasser vi gjerne med på lasset, hele gjengen, under store deler av denne fritida også. Ikke først og fremst fordi vi er så avhengige av å være samlet, alltid, men mest på grunn av verdier vi ønsker å tilføre ungene. Likevel er pappaen evig takknemlig hver eneste gang for at vi blir med sånn at han ikke må være så lenge borte fra guttene.

Vi har så godt som aldri barnevakt. Vi føler i grunn ikke at vi har behov for det, ei heller ungene. Selv om vi nok ville tilrettelagt for mer besteforeldretid dersom de bodde her. For meg er det ikke et overveldende problem å være borte fra treåringen, selv om også Arvingen viser at han har savnet meg stort om jeg har vært borte. Toåringen er det litt verre med, men ikke mer enn at jeg tenker at vi har sikkert litt godt av det, begge to. Han viser tydelig at han har savnet mamma dersom jeg har vært borte. Likevel er dette savnet etter de to eldste mest bare sånn "godsavning", som Carina (fra Sandaker - jeg kan det nå!) kommenterer så fint etter Lammelåret.

I dagbok-innlegget bruker jeg selv ordet avhengig og kan jo ikke forvente annet enn at dette blir tatt bokstavelig. At jeg ikke kan være uten ungene er en sannhet med modifikasjoner. Enkelte ganger har jeg lyst til å booke et fly og stikke. Langt. På ubestemt tid. Samtidig vet jeg jo at jeg ville savnet dem allerede i ytterdøra. I innlegget beskriver jeg hvor feil jeg syns det er å være borte fra ungene, etter å ha fått vært sammen med dem bare en halv time i løpet av en hel dag. Jeg avslutter med å skrive at jeg ikke skjønner hvordan foreldre klarer å være så mye borte fra ungene sine. For det gjør jeg bare ikke. Det føles unaturlig og feil.

Jeg skriver om ungene i flertall, for de er søsken og inkluderes alle tre. At jeg ikke ønsker å være borte fra dem handler likevel først og fremst om den minste bukken Bruse. Han er en flott gutt som utvikler seg akkurat sånn som unger på ni måneder skal. Han har begynt å gå, og stabber seg stadig flere avstander unna mammaen. Pappaen har vært masse hjemme siden han kom til. De har et godt forhold, og jeg merker at han begynner å bli klar for å løsrive seg stadig mer fra meg og mot pappaen. Likevel vet jeg at han trenger meg for at hans verden skal oppleves trygg. Mini, som gjerne krabbet opp trappa og lekte alene der oppe i noe som føltes som evigheter, som var svært selvstendig og fornøyd med det, han har krabbet rundt og pepet etter meg siden jeg kom hjem fra skola på fredag. Han har hatt behov for like mye bæring som han hadde da han var liten.

I vår fikk Mini være med meg på skola.

Da jeg ble tante for aller første gang var det til en nydelig, liten gutt. Jeg fikk være bare tante i to år før jeg selv ble mamma, og det var herlig. Da tanteungen var bare noen måneder gammel begynte jeg å mase på den nybakte mammaen, that would be my sister, om å komme seg ut. "Du har så godt av å være bare deg selv, få litt luft under vingene, du trenger å komme deg litt ut" sa jeg, overbevisende. Jeg var ikke mamma, men jeg visste jo godt hva hun trengte. Jeg hadde ikke peiling. Om min søster har noe å utsette på forholdet vårt, så er sannsynligvis den delen høyt oppe. For da jeg ble mor gikk jeg knapt en meter unna den lille Arvingen min. Siden den gang har jeg ikke akkurat blitt bedre. Jeg ser hvor små de er, hvor mye nærhet og trygghet de trenger og jeg vet at det er jeg, mammaen, som er den viktigste tilknytningspersonen, i alle fall for Mini. Han trenger hverken opplevelser, pauser fra hverdagen eller barnevakt. Han trenger ikke adskillelse, han har ikke bare godt av det, ikke enda.

For min del handler det om noe jeg godt kan kalle morsinstinkt. En ryggmargsrefleks som forteller meg hvordan jeg vil være mamma, men pappaen deler altså de samme tankene. Vi har ikke ønske om å være så mye borte fra ungene våre nå mens de er små, og jeg mener det må være greit å si uten å bli stemplet. Dømt som en mamma som har et for tett avhengighetsforhold til sine barn. I dagens selvrealiserende, lykkekonsumerende, hyperstressende, moderne liv. Jeg har ikke behov for å ta en sjekk med meg selv for å undersøke om jeg prioriterer riktig, jeg er veldig trygg på at det vi gjør er bra for oss som familie. Det ligger tre fornøyde lyslugger oppe i hver sin seng som bekrefter dette, hver eneste dag.

Du trenger å komme deg ut! Det er det vi sier, ikke sant, til nybakte mødre, småbarnsforeldre. Bli med, du har så godt av det. La ungen være ei natt hos bestemor, du har ikke gjort annet enn å amme/gi flaske og bære og sette deg selv til side siden du ble mamma. Du trenger å få litt fri. Du fortjener det. Vel, ja. Naturligvis er det velfortjent å være bare seg selv, ikke mamma eller pappa i noen timer. Mange ønsker det, mange kjenner at de har et sterkt behov for å komme seg ut av huset ellers går de på veggene. Det er ingen ting galt i det. Jeg tror det er vanlig, og jeg tror det er fornuftig, å komme seg ut, da. Det jeg vil fram til er at mødre, foreldre, er forskjellige, også på dette området. Jeg mener det er like normalt at en faktisk ikke ønsker å skilles fra ungene når de er små. Å kjenne at det klarer man ikke.

Det bør da være opp til hver enkelt, eller hva? Hvorfor skal jeg gå i mot mine følelser, det jeg definerer som riktig, bare for å tilfredstille en forventning hos andre? Ved å kritisere foreldre som ikke ønsker å være borte fra ungene sine, ved å mene at de er avhengige av dem og antyde at forholdet dem i mellom er usunt, så mener jeg vi snevrer inn handlingsrommet moderne foreldre opplever. Dere må være flinke til å prioritere dere selv. Dere må passe på å få alenetid, kjærestetid, velværetid, overskuddstid, pleiesegselvtid. Det er sikkert vel og bra, det også, men jeg lurer på om det i dagens samfunn kanskje er mer enn nok av denne bortetiden som det er. Det er sikkert ikke overraskende, men jeg er helt i tråd med Guri (hun som er underveis, for et fantastisk sted!) når hun oppfordrer til mer familietid.

For all del, tenker jeg, dersom foreldre sier de ønsker seg klippekort på barnevakt i julegave. Da er dette sikkert supert for dem og for familien. Jeg forbeholder meg likevel retten til å si at dette ikke er noe for meg. Jeg har ikke behov for eller ønske om det. Jeg kan komme meg ut av huset, bort fra ungene, når de har lagt seg, og når Mini blir større kan jeg sannsynligvis være borte på dagen uten at det oppleves som et galt valg for oss, han kommer til å formidle for meg når han er klar for dette. Fram til da blir jeg værende hjemme sammen med ham. Ofte og mye. I en tett og nær og naturlig symbiose, hvor jeg kveler ham med all min tid og oppmerksomhet. Jeg tror i grunn det kommer til å gå bra, det også.

25 kommentarer:

  1. Jeg var ikke borte fra ungene mine ei natt før de var året. Jeg har vært mye sammen med ungene mine, vært nær dem dag og natt. De løsriver seg etter hvert. Jeg har aldri kvalt dem med nærhet.
    Hvis man fortsatt ikke klarer å være borte fra ungene sine når de når skolealder, er det kanskje på tide å løsrive seg litt...;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hahaha, ja, om jeg nekter å forlate klasserommet når læreren nikker til oss, da skal både du og Lammelåret få lov til å gi meg en dult i siden.. ;) Men ja, jeg tenker som du, de løsriver seg når de er klare for det, i eget tempo, og fram til da er jeg veldig takknemlig for at jeg har mulighet til å være her med dem.

      Slett
  2. Veldig enig. Glad for at du skriver!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk skal du ha, Linn! Jeg er glad for at du kommenterer :)

      Slett
  3. Veldig kort innpå (senere langt innpå..). Jeg synes bare det er flott at du følger opp kommentaren min med et eget innlegg. Det er overhode ikke noe negativt for meg, tvert imot liker jeg denne formen for kommunikasjon veldig godt. Å utfordre hverandre er en bra ting i mine øyne.

    Jeg skal gi deg et lengre svar en annen dag.

    Med ønske om en god uke,
    ~ lammelåret ~

    SvarSlett
    Svar
    1. Så godt å høre :) Da venter jeg i spenning på dine reflekterte tanker!

      Slett
  4. Så bra skrevet. Jeg sitter her å tenker på mine to små. Eldste ble kun ammet i 3uker pga en skikkelig abcess med narkoseinnleggelse og 2 operasjoner (fikk streng beskjed om at ammingen måtte stoppe ellers ville det bli en åpen fistel), mens nr 2 ammer jeg fremdeles (kun på ett bryst siden det ene ble ødelagt fra forrige runde). Det jeg egentlig skulle fram til med dette lange forordet er at jeg føler mer på morsinstinktene mine nå. Nå er det rett og slett mamma som er best, hun har puppen og hun må man holde seg i nærheten av. Ja minstejenta har blitt en skikkelig mammadalt. Største var nesten mer pappajente, for pappa var hjemme hele første året og matet flaske osv. Da var det også greiere med barnepass følte jeg. Nå vil jeg helst ha minstejenta med der jeg er:) Hilsen Karen

    SvarSlett
    Svar
    1. Så leit å høre om første ammeerfaring (måtte google de vanskelige legeordene dine!), men stor applaus for at du ammer nummer to! Ja..det er noe med de puppene, altså. Arvingen fikk mye flaske (pumpet morsmelk) så der fikk han og pappaen veldig tett og godt forhold tidlig, og jeg var litt mer borte også på dagtid (til pappaen stakk på bukkejakt, da var han mammatilknyttet all the way). Sjefen og Mini ble mest knyttet til meg da de var små, fordi det ble naturlig at pappaen tok seg mest av Arvingen og etterhvert Arvingen og Sjefen. Fint for oss som familie. Jeg kjenner jeg blir så oppgitt når jeg hører folk klage over små barn som er "mamma- eller pappadalter". Jeg har fått høre det selv, men jeg kjenner særlig ei som har fått høre av egen familie at "nå må du snart skape litt avstand mellom deg og ungen, hun er jo så avhengig av deg!". Når jenta knapt var året.. Det er jo den mest naturlige ting i verden, tenker jeg. Dessuten tror jeg nærheten skaper trygghet til å bli selvstendig. Det virker logisk i hodet mitt, i alle fall.

      Slett
  5. Svar
    1. Hihi, skål for den! :) Likte godt det ordet, for det er nå litt mas om at man må ha det kvalitativt bra når man er sammen med ungene - jeg får jo til og med dårlig samvittighet når jeg "bare" er i samme rom og bretter klær f.eks. Men det er kanskje fokus på dette fordi vi er så lite sammen i dagens samfunn?

      Slett
  6. Vi har sjelden eller aldri fri uten barn, med unntak av jobb. I det siste så har jeg lurt på om det er for mye borte også... Ikke avhengig av å måtte være med barna, men skikkelig trivelig! Vi koser oss og hører sammen. Det holder for meg! Klem! Ta vare på verdiene dine

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for kommentar, du fikk meg til å tenke på noe jeg diskuterte med ei venninne for en stund siden, som hadde ei på jobb som foretrakk ferie uten barna. Den skjønner jeg ikke helt. For jeg liker alene, men foretrekker sammen. Refleksjon er bra, men du runder det av fint; det holder for meg, også :)

      Slett
  7. Familien er den minste og tetteste enheten vi tilhører. Det er ikke feil å føle sterk tilhørighet og dermed også savn. Det kan jo kalles avhengighet, men da må vi frigjøre avhengighetsbegrepet fra dets negative valører. Vi mennesker er avhengige av gode ting - ikke bare negative ting. Nærhet, tilhørighet, næring, frisk luft, god ernæring, arbeid og hvile - vi trenger alt dette, og kanskje kan vi si at vi er avhengige av det. I hvertfall er det goder i livet. At bittesmå barn og foreldre trenger hverandres nærhet burde ikke være noe vi skulle trenge å argumentere for. Vår måte å organisere samfunnslivet på med familiemedlemmer spredd utover arrangert etter alder - det er i hvertfall ikke den eneste måten å leve på, det vet vi jo, dersom vi ser på historien. Og den nærheten en bygger de første leveårene, den tror jeg er en stor styrke når livet trekker oss mer fra hverandre seinere, med skolebarn og større barn.

    SvarSlett
    Svar
    1. Fantastiske Guri. Du tilfører så utrolig mye fint til innleggene mine når du legger igjen slike spor. For det er nettopp dette negative som legges til måten vi snakker om forholdet (avhengigheten) mellom små barn og foreldre jeg "vil til livs". Og du har helt rett; denne nærheten burde virkelig ikke være noe man skulle trenge å argumentere for. Men vi hører det jo stadig vekk. At de er for avhengige. For mye mammadalter (jeg har i grunn til gode å høre noen si for mye pappadalt..).Disse små ungene. Jeg tror også nærheten er en styrke. Det føles intuitivt riktig. For meg, i alle fall.

      Slett
  8. Jeg tenker også at det er feil å anse et ønske om å være mest mulig sammen med barna som "negativ avhengighet". Handler det ikke om å finne sin måte å være sammen på da? Og, man reagerer jo gjerne på det som er mest sårt for en selv? Den mammaen (og pappaen) som har dårlig samvittighet fordi hun har ønsket seg bort, får enda mer dårlig samvittighet av kommentarer som "savner du dem ikke?" Mens den mammaen som bare sitter og ønsker seg hjem igjen, når hun har gått ut, reagerer på kommentarer som "er det ikke deilig" og "du har godt av det." For begge typer kommentarer hagler jo uansett.

    Ang dette med å være "flink" til å være borte, så ble jeg inspirert til å publisere et innlegg jeg skrev for leeenge siden, og som jeg hadde glemt helt bort. For jeg reagerer også på denne måten å snakke om flink på. Det ligger så mange føringer og forventninger i et slikt uttrykk. Flink for hvem? Etter hvilke kriterier?

    SvarSlett
    Svar
    1. Begge typer kommentarer hagler uansett. De gjør jo det. Og jeg, som mener nærhet og tette forhold er naturlig og bra, blir oppgitt når jeg hører "nå er han alt for avhengig av deg, det er ikke sunt, på tide å tvinge til løsrivelse". Dette skjønner jeg bare ikke at folk kan mene når det er snakk om små barn. I hodet mitt er det en like utdatert tankegang som at skrikekurer er en god løsning for å få babyer til å sove. Trygghet kommer først, deretter selvstendighet.

      Jeg gleder meg alltid til innlegg fra deg - nå gleder jeg meg enda mer! Kanskje du klarer å sette ord på dette jeg selv går og tenker på, som du så ofte gjør :)

      Slett
  9. Jeg må ha alenetid for å fungere, men to timer med ro før jeg legger meg fungerer fint det! Har faktisk ikke prøvd å være borte fra hus og unger over mer enn noen timer før, men antar at jeg hadde følt meg litt rastløs... Takk for fin kommentar inne hos meg :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for kommentar! Det er mange som trenger alenetid, og det er bra du fronter dette, det er jo ikke enten eller, men mange varianter av ulike behov :) Selv er jeg sjelden så forelsket i mine egne pirater som etter at de har sovnet.. ;)

      Slett
  10. Jeg hadde definitivt kjent på et savn hadde mine tre små vært borte fra meg hver dag, hele dagen. Derfor har jeg også valgt å være lenger hjemme med dem i ulønnet permisjon.

    Samtidig kjenner jeg veldig på et behov for å være helt for meg selv innimellom, eller alene med mannen min, eller med venninner. Det tilfører meg energi jeg kan gi tilbake i relasjonen til ungene mine. Jeg innrømmer glatt at jeg fort føler meg litt "klaustrofobisk" om jeg ikke får den tiden!

    Og jeg tror både det - og følelsen av å ikke ville være borte fra ungene sine i det hele tatt - er helt normalt :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Du oppsummerer så fint! Dessuten må jeg jo legge til at det stryker vekk noen bekymringsrynker (til tross for at jeg egentlig føler meg ganske trygg på meg selv og min morsrolle) når selveste ToPlussTre er inne og mener begge deler er innenfor normalen.. ;-) Jeg er så vant til å ha dem rundt meg at jeg opplever sjelden denne klaustrofobi-følelsen (selv om jeg vet og skjønner hva du mener, og det tror jeg handler mye om hva en venner seg til) - det holder liksom å få dem i seng før sju om kvelden for det er den tiden jeg er vant til å ha uten dem :) Veldig glad for at du snakker varmt for alene- eller kjærestetiden, for det er ikke sånn at jeg ønsker å snakke ned dette, selv om det ofte blir sånn når man forsøker å bidra med et synspunkt i en diskusjon.. :)

      Slett
  11. "Det er ikke helt riktig å si at jeg ble provosert av hennes oppfordring. Hadde dette vært for to unger siden, ville jeg sikkert tatt dette som kritikk, følt meg angrepet og blitt sint,", sitat deg.

    " jeg mener det må være greit å si uten å bli stemplet. Dømt som en mamma som har et for tett avhengighetsforhold til sine barn." Du følte deg dømt og stemplet av min kommentar, men du er ikke provosert?

    Altså: Jeg skjønner ikke hva problemet er dersom du er fornøyd med tingenes tilstand, med valget deres. Da har du allerede tatt stilling til det kommentaren min inneholdt og ingen sak å bygge videre på.

    Jeg mener at alle burde sjekke om de lever etter sine grunnleggende verdier en gang iblant, særlig dersom de ikke er helt fornøyd (noe det virket som siden du savnet ungene så fælt). Med større bevissthet er det lettere å stå for valg og man blir ikke så sårbar for andres synspunkt, ikke så påvirkelig. Det ligger ingen kritikk i dette.

    Hvis hele innlegget er en reaksjon på kommentaren min, så legger du veldig mye i den.

    Du spør om hvorfor du skal gå imot dine følelser og jeg spurte deg om hvorfor du gjorde det dersom det var så vondt for deg. Hva er forskjellen? Å antyde at det er noe usunt i ditt forhold til ungene har jeg ikke gjort og det kunne heller ikke falle meg inn å gjøre, så jeg lurer veldig på om den delen (og noen andre deler) av innlegget fortsatt er en reaksjon på kommentaren min eller om det er generelle betraktninger og assosiasjoner?

    Dette innlegget er vel en blanding av en videre kommentarer til meg og et selvstendig innlegg, inspirert av min kommentar?Jeg er ikke sikker. Det kommer ikke tydelig frem. Derfor blir det også vanskelig å kommentere.

    SvarSlett
  12. Auda! Nå stikker jeg og henter brannslukningsapparatet, du, ser det kan trengs! Aller først: ja, jeg følte at du dømte min morsrolle da du skrev ”et sånt avhengighetsforhold” for deretter å si at det er på tide å komme seg ut.

    Når du følger opp med ”kontrollere om det en gjør er det rette” går jo jeg automatisk ut fra at du har fulgt bloggen og vet at vi har valgt svært bevisst å være hjemme med dem. Når jeg leser oppfølgeren din innser jeg at du sannsynligvis har fått inntrykk av at det er vanlig for meg å være borte – og da er jeg jo helt enig i at jeg burde vurdert våre prioriteringer siden dette så tydelig ikke er noe jeg ønsker (at jeg var borte tolv timer fra dem var et engangstilfelle nettopp fordi vi har gjort bevisste verdivalg). Og da stiller jammen alt seg litt annerledes.. :)

    Ut fra antakelsen om at du mente jeg burde skape mer avstand fra ungene opplevde jeg din tilbakemelding som kritikk, (og i det andre sitatet ditt har hodet mitt vandret milevis avgårde for en mer generell betraktning om samfunnets stempling av foreldre som ”for avhengige”, ser at det kommer dårlig fram og det beklager jeg,- jeg øver meg fortsatt på å kvalitetssjekke innleggene, men jeg har mye å lære), men nei, jeg ble i grunn ikke så provosert. Til tross for at jeg tolket at du mente jeg burde revurdere min måte å være mamma på, altså komme meg ut og vekk. Kanskje fordi jeg er så trygg på at det jeg gjør er rett for oss (altså, det jeg gjør som i at jeg 363 dager i året har trøbbeltrioen rundt meg).

    Jeg skjønner at du opplever innlegget som for diffust i form og mening, det er nettopp som du skriver; en tanke vekket av din kommentar, blandet med andre kommentarer jeg stadig syns jeg ser i samfunnet generelt; en formening om at små unger bør gjøres selvstendige ved å ”skilles fra” sine omsorgspersoner. Det mener jeg absolutt ikke du har antydet, altså!

    Kjenner jeg er veldig glad for at kommentarfeltet eksisterer sånn at man kan ha slike meningsutvekslinger, selv om jeg nå føler dårlig samvittighet for at innlegget mitt gir inntrykk av at du har kritisert og dømt mitt ”avhengighetsforhold” til ungen(e)…

    Nå skal jeg bare lese gjennom kommentaren min sånn der minst ni ganger for å sjekke at jeg har dekket alle utganger, noe jeg helt sikkert ikke har, men vi kan jo alltids bare fortsette "diskusjonen".. :) Vil du at jeg skal endre introduksjonen på innlegget? Eller legge til en setning hvor jeg oppfordrer til å lese gjennom hele kommentarfeltet?

    SvarSlett
    Svar
    1. Du, altså dette er ikke en viktig sak for meg. Du trenger ikke å gjøre om på noe som helst og heller ikke ha dårlig samvittighet for noe. Noen har allerede sjekket ut min blogg og en del som har lest disse to innelggene dine følger allerede meg, så de som er interessert, finner ut hva jeg står for uansett.

      Generelt så er slike diskusjoner eller uenigheter, der noen blir provosert av noe jeg skriver, ofte en veldig fin inngangsport til vennskap og bedret kontakt. Og det er jo fint!

      Har selv hatt veldig lukkede innlegg og prøver å åpne opp slik at det er noe å ta tak i, som kan diskuteres. Litt motstand er ikke å forakte! Synes jeg, da.

      Du har jo ikke vært ufin, så bare fortsett å skrive og ta gjerne mine temaer videre, selv om du er uenig og synes noe er dumt, eller hva som helst.

      Slett
    2. Så fin du er! Litt ekstra trafikk inn på bloggen er jo ingen uting. :) Jeg syns bloggen din er skikkelig bra, og i det siste opplever jeg den som mer, vital, kanskje? Jeg liker det, i alle fall.

      Og så må jeg innrømme at jeg er glad for at jeg misforstod, for det var (overraskende) leit å oppleve at du mente jeg var for nær ungene mine, all den tid jeg beundrer mange av dine tanker og deg som blogger (og dermed naturlig nok også som person). :)

      Slett
  13. Mange meninger rundt dette temaet ja. Kommentarfeltet viser vel bare at man har forskjellig syn, verdier og følelser rundt verdens naturligste vesener: Barn. Det som føles naturlig for meg, føles ikke naturlig for andre og omvendt. Jeg tenker at det de aller fleste barna kommer godt ut av det uansett hvordan man legger opp hverdagen eller hvilket forhold man ønsker å ha til barna. Det finnes ytterpunkter og andre faktorer som ikke er helt heldig bestandig. Å ikke bry seg om barna i det hele tatt er ikke bra. Og det å være rundt barna hele tiden (spesielt når de blir større) tror jeg ikke er så bra det heller. Heldigvis er de fleste familier verken eller. Noen syns det er nok med en 5-minutter fra barna (bare låse seg inn på badet bittelitt), mens andre trenger en time eller en kveld. Noen trenger en helg fri i ny og ne... osv. Ikke alle muligheten og ikke alle føler de trenger det. Men igjen: De fleste blir det folk av :) Så lenge kjærleiken er der :)

    SvarSlett