onsdag 2. oktober 2013

Elgfall

Det er kveld, guttene er trøtte og Mini, som ligger i sprinkelsenga inne på gjesterommet, har antagelig sovnet allerede. HM og jeg ligger mellom de to eldste guttene, som deler den nederste senga på familiekøya. Vi voksne har sneket oss til helt egen seng, på et helt eget rom, så vi er bare på kortvarig overnattingsbesøk i anledning legging. Vi har sunget nattasangen, og nå er det duket for eventyr. Vi leser ikke for dem enda, men dikter ny historie hver kveld. I dag har vi hatt så spennende en dag at pappa er leid inn som historieforteller. Etter at han skadet ryggen i sommer har det vært mitt ansvar, men nå har vi ei stor seng (alt er relativt..) å ligge i (igjen, alt er relativt) så da får vi en dramatisert versjon av dagens hendelser.

Vi befinner oss i skogen. Det er høst, og løvet daler fra trærne. Bjørka er skarp gul, ospa er knallrød. Hele lia er et fargesprakende maleri, ren nytelse for synet. Sola skinner mot åsen på motsatt side. Her hvor strålene enda ikke har nådd fram er bakken hvit av rimfrost. Det er en klar og kald høstmorgen. På post sitter jegeren. Musestille. Lytter. Over sambandet er det akkurat meldt fra om en hund som sporer ivrig, har ferten av elg. Muligens et ungdyr. Dyret er på vei mot jegeren.

Når pappa er ferdig ligger treåringen og toåringen med vidåpne øyne og vidåpne munner. Mammaen oppdager at også hun er like bergtatt, men klapper kjevene igjen før HM ser denne lite flatterende posituren. Pappa sier god natt. Han har vært ute i tolv timer, dagen ble lang og han er sliten. Mammaen blir ikke mindre varm om hjertet av at kveldsrutinene prioriteres likevel. Støl i ryggen reiser han seg opp, stryker over guttene, går ut av rommet. Mini ligger på tvers i senga, jeg skal snart legge ham rett vei, men ligger litt mellom de to eldste først.

De kryper begge nærmere. Arvingen legger hodet inn mot halsgropa mi, Sjefen hviler mot skuldra mens han leter etter ei hånd. Vi ligger sånn ei stund, side om side, før treåringen bryter stillheten. "Mamma? Jeg syns ikke at dere må skyte elgkalven." Neivel, svarer jeg spørrende, hører sårheten i ordene hans. "Nei, for når dere skyter elgkalven så blir den død." Ja, svarer jeg, den blir det. Jeg ser på gutten min. Som har fulgt så spent med i hele dag, sittet pal og bivånet vomming, flåing, bein som brekkes. Kry som en hane bar han en framfot ned til elghunden, subbet den i marka fordi den var så lang og tung. Jeg ser følelsene hans i ansiktet, leser ham så inderlig godt. Jeg spør forsiktig om han syns det er litt dumt at kalven dør?

Han tenker seg om. Det er som om han vet at dette er et komplisert tema. Ja, han syns det er litt dumt. Jeg stryker krøllene bakover, forteller ham at også jeg syns det er litt dumt. Litt trist. Han snakker videre om kalven. Bruker betegnelsen "babyelg" nå. Forklarer meg at babyelgen skal jo få pupp hos mammaelgen, så vi må ikke skyte kua heller. Og ikke pappaelgen, for den skal jo gi babyelgen frokost. Jeg lar ham snakke ut, drar Sjefen nærmere og stryker over de tynne krøllene hans i bakhodet. Vet at han får med seg mye han også, de har begge fått mange inntrykk i dag, selv om det ikke er alt toåringen klarer å sette ord på.

Jeg får vondt av treåringens refleksjoner. En del av meg skulle ønske jeg kunne gi guttene mine voksne tanker. Mine levde år, erfaringer. La dem slippe å bli lei seg når ungdyr skytes. Skåne dem fra dette som er litt trist. Men det kan jeg jo ikke. De skal oppleve dette selv. Kjenne etter, fundere på, utvide og forstå. Det er vedmodig at elgen skytes. Særlig kua. Særlig kalven. Den lille kalven som bare har opplevd noen måneder av livet.

Vi er opptatt av å gi ungene et naturlig forhold til jakt, slakting, blod. Jakt innebærer død. Det er sterkt for en liten gutt. Treåringen, som skjønner så mye nå, begynner å forstå hvordan vi henger sammen. Familie, mor, far, barn. Jeg er takknemlig for at det ser ut til å være mye empati i guttene våre. Det er viktig for meg, noe jeg aktivt går inn for å fremme. Derfor er det også noe fint ved å se at han røres ved denne dagen. Jeg håper vi som foreldre klarer å møte dem i dette på en god måte, de store tankene deres. Ved å lytte og være vár deres signaler, men samtidig forklare og vise at det er en del av livet vårt, noe vi anser som positivt. Det er ikke bare enkelt all den tid jeg kjenner meg så veldig godt igjen i treåringens medfølelse.

Guttene våre er med på hele prosessen, og selv om hverken grov- eller finpartering, renskjæring, pakking og merking er like spennende som elgfall, vomming og flåing, så er den siste delen enklere å forholde seg til. Elgen har forvandlet seg til kjøtt. 

I det minste vet ungene veldig godt hvor kjøttet vi spiser kommer fra. Det er jeg utrolig takknemlig for. Så får det heller være med de litt utfordrende tankene som kommer. Jeg håper og tror vi møter dem på en fin måte. Vi gjør i alle fall så godt vi bare kan.

4 kommentarer:

  1. Svar
    1. Takk og takk! Det er ikke så lett å vite bestandig, og å være med på slakting er ikke så vanlig i vennegjengen så da er det litt færre å konsultere.. :) Men det føles så riktig, og naturlig :)

      Slett
  2. Guttene dine er priviligerte og heldige, som får være med på dette! Det er noe med å erfare hvordan livet fungerer, at når noe dør så kan det gi liv til noe annet, og at det på den måten er en slags fin mening med det som også er trist.

    Jeg måtte ha en liknende prat med storebror i sommer da vi kom forbi et dødt dyr i veikanten (det så ganske brutalt ut, selv for meg, jeg tror det var en rev). Han ble både redd og lei seg og ville ikke sove den kvelden. Da snakket vi masse om hvor trist det er når et dyr dør, men at det er sånn de andre dyrene får mat og at det egentlig også er litt fint. Ikke så lett for en treåring å skjønne, det der.

    Jeg synes dere er flinke!! :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det kan jo være både skummelt og trist med slike sterke opplevelser. Likevel virker det som om de får det inn naturlig og tillegger seg et fundament som gjør dette "normalt". Vi syns jo vi er heldige når guttene spør ved frokostbordet hvor pålegget kommer fra, og som nettopp har lært av svigermor at garnet hun strikker klær med kommer fra sauen.. :)

      Slett