torsdag 19. september 2013

Voksne

Vi sitter rundt spisebordet. Mini får stadige forsyninger som har omtrent 70 % sjanse for å bli plukket opp av små fingre, manøvrert inn i munnen, rullet rundt av den ivrige tunga som har gått som en propell siden den oppdaget to små tenner nylig. Har de små pannekakebitene klart seg så langt, er det stor sannsynlighet for at de også ender i magen på minstemann. De andre to guttene er usedvanlig stille, hiver innpå. Under fortæringen av pannekake nr. 1 er det rimelig greit å være trebarnsmamma. De er sultne, spiser rubbel og bit.

Den andre pannekaka som lander på tallerkenen skaper derimot litt mer hodebry. Vi hadde ikke blåbærsyltetøy så jeg hadde små baconbiter i de pannekakene som vi med tenner (og fullt utviklet nyrefunksjon) har fått servert. "Arvingen", sier jeg med oppgitt stemme, idet jeg oppdager små hull i pannekaka hans, "du må spise alt, ikke bare baconet". Han ser uforståelig på meg. "Jammen det er jo best". Ser den. "Jada, men man spiser hele pannekaka, det er den du blir stor og sterk og mett av". Sjefen, som for tiden gjerne tar rollen som storebrors skygge, har med stor interesse studert sitt idol. Dermed begynner også han å plukke ut godbitene. Men der Arvingen lagde små perforeringer, og lot resten av middagen være inntakt, utfører Sjefen regelrett massakre. "Nei, Sjefen, vet du hva, sånn gjør man ikke med middagen!" Er dere mette kan dere heller si takk for maten og gå fra bordet". Guttene er ikke tunge å be, de spretter av stolene og takker for mat over skuldrene. Jeg sukker, samler både den moderne og den hypermoderne kunsten på et fat som hunden skal få etterpå. Mini er også ferdig, vil etter brødrene. Jeg setter ham på gulvet og med vrikkende bleiebak krabber han målrettet mot latteren på stua. Den rause middagsporsjonen som ligger på gulvet og flørter med leverposteibrødbitene fra lunsjen blir også fisket opp og lagt til hunden. Jeg lener meg tilbake, nyter middagsroen. Det er sjeldent godt å spise etter at ungene har forlatt bordet (jeg er hjemme med dem hele tiden, så ja, jeg har lov å si sånt).

Etter to pannekaker er jeg stappmett. Mannen kan si hva han vil, men grovt mel er både sunnere og mer økonomisk, for vi klarer ikke lenger spise både sju og åtte hver. Dessuten syns jeg de smaker kjempegodt selv om de er sunnere, særlig med litt (usunt) bacon til. Jeg kikker på den siste kaka som ligger på fatet midt på bordet. Full av veldig godt bacon. Men jeg eeer så mett! Jeg lener meg over mot siden, forsikrer meg om at ingen ser. Med øynene rettet mot stua plukker jeg baconet ut av den siste pannekaka. Smaken av hykleri er fortreffelig, og jeg smiler for meg selv når nok et kunstverk ligger på bordet. Uvitende sitter guttene på gulvet og kjører med småbilene de har hentet ned på stua. Jeg smiler mitt bredeste smil, og de smiler tilbake. Så fint å være voksen, tenker jeg, før jeg bærer av bordet, vasker stoler, bord og gulv, plasserer i oppvaskmaskinen, kaster søppel, vasker og tørker panna, rydder kjøkkenbenken og klargjør hundemat.

For noen uoppdragne unger..!? 

10 kommentarer:

  1. Med bacon ved siden av er det lettere å snike til seg noen ekstra biter. Jeg bare nevner det! ;-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Haha, erfaringsutveksling er notert.. ;-)

      Slett
  2. Ha ha, du skriver så bra! Ganske så ofte tenker jeg akkurat det samme: Tenk om treåringen hadde sett meg nå... Det er ikke alltid man klarer å følge sine egne regler... Men det er vel voksenlivets privilegium, er det ikke det da? Fin kveld til deg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk :) Jo, det er absolutt et av de godene jeg sniker inn som et av voksenlivets privilegier :)

      Slett
  3. Herleg!
    Har sjølv tre (om ikkje så tette,så var det hektisk nok) så eg kjenner meg igjen!

    God helg :-)

    SvarSlett
  4. Du har bare de herligste hverdagsrefleksjonene!
    Og du; smaken av hykleri kan være utrolig god ja;)

    Nyt helga
    Hanne:)

    SvarSlett