søndag 8. september 2013

En nydelig historie om demens

Denne rørende historien handler om et ektepar hvor kona har demens. Den minner om den utrolig vakre filmen The Notebook (Dagboken), en film som rørte meg langt inn i hjerterota. 


Fra The Notebook, har du ikke sett den anbefaler jeg den varmt!

Jeg har jobbet på sykehjem for demente over flere år. De fleste av beboerne var kommet langt i utviklingen av sin demens, og flere var hva en kan kalle "utagerende". Da jeg begynte som 17-åring, ble jeg vettskremt i møtet med denne sykdommen. Gamle mennesker som bante, slo, sparket, spyttet mat på deg, urinerte ved siden av senga si. Jeg var ganske sikker på at dette ikke var et blivende sted for meg, det var alt for skummelt. Men helgevaktene gikk, pengene kom inn og etter hvert lærte jeg av de mange, flotte menneskene som jobbet på avdelingen.

Jeg begynte å se at om jeg var rolig, men bestemt rundt fru Hansen, dersom jeg slo av en politisk spøk med herr Monsen eller kommenterte været overfor den truende herren med langt skjegg, da var oddsen plutselig på vår side. Jeg måtte blant annet lære meg at noe av det aller viktigste jeg kunne gjøre blant demente beboere, var å sitte stille. Holde i hånda. Snakke rolig, om noe som var trygt. Å jobbe med demente er vanskelig, gjør deg sårbar og lar deg bli kjent med mange nye sider av deg selv. Det er også fantastisk og mestringsrommet er nærmest utømmelig. Når du opplever pårørende som møter deg tidlig en søndag, tar deg til side og spør så forsiktig, men håpefullt de bare kan "tror du du får anledning til å dusje ham i dag, jeg vet du har så godt lag med ham?" tar du det til deg. Det overskygger de gangene du ikke får til, må gi opp for alles beste og la beboeren komme til frokost iført pysjamas.

Demens er langt fra ensartet, men det er noe sårt og vedmodig over den forandringen mennesket går gjennom. For pårørende må det være utrolig tøft å se på at noen de har kjent hele sitt liv endrer personlighet og blir nærmest ugjenkjennelig. Mye av det vi kanskje forbinder med verdighet kan være utfordrende å oppnå i arbeidet med demente. Det er en tidvis svært krevende jobb. Alle vaktene jeg har gått har gitt meg mange erfaringer. Noen fine. Noen fæle. Noen jeg helst skulle vært foruten. Likevel er det et minne, eller et tilfelle, om du vil, som stikker seg ut. En sjarmerende og hyggelig mann, som flere ganger i uka kom opp alle trappene for å hente sin kone med ut på tur. Hun lyste opp hver gang han entret rommet, og med kåpe og hatt fulgte hun sin mann nedover korridoren. Sammen gikk de mot døra, tett inntil hverandre, skulder mot skulder. Et ekteskap som minner mye om historiene innledningsvis.

Det er et av de bedre minnene. Det overskygger nesten han som fikk besøk av sin alkoholiserte sønn, hun som aldri fikk besøk. Overskygger delvis alle de tilfellene hvor jeg dro hjem etter endt vakt, med dårlig samvittighet og en sterk erkjennelse av å være for dårlig bemannet. Ikke ha mulighet til å gi den pleie og omsorg som burde vært gitt, ikke ha tid til å skape den verdighet et hvert menneske fortjener. Nettopp derfor skal innlegget slutte med ros. Berømmelse rettet mot alle de fantastiske menneskene jeg har møtt i disse korridorene. Som brenner for å gjøre beboernes hverdag nettopp verdig og verdifull. Som til tross for dårlig bemanning, krav om effektivitet, lite ressurser, gjør sitt ytterste for å ivareta andre menneskers behov.

Som med et varmt smil møter den bekymrede herremannen med forsikring om at hun nettopp har vært og sjekket fortøyningen, så han trenger ikke tenke mer på den i dag. Og som med et smil svarer nøyaktig det samme hver gang han spør det samme spørsmålet hele resten av vakta. All ære til de mange flotte menneskene som jobber med demente. Det er en utrolig utfordrende og viktig jobb. Innenfor helsevesenet er det mange som bør løftes fram, men i dag sier jeg all ære til dere som jobber for mennesker med demens..!

14 kommentarer:

  1. :) Så fint skrevet :)
    For litt siden var det dans på sykehjemmet, og en beboer med langtkommen demens var der med sin ektemann. Hun har nesten ikke mimikk igjen, og ikke språk. Under en vals livnet hun til i stolen sin, hun ble rød i kinnene og smilte. Et glimt av et ungdommelig drag i det hun begynte å slå takten med hånda.
    Ektemannen kunne fortelle at dette var valsen de hadde danset til i bryllupet sitt!
    Slike øyeblikk lever man lenge på i helsesektoren! Det gjelder å finne preferanser, gulltråder fra det levde livet. La den gamle få leve livet sitt, hele livet! <3 Det er min hjertesak :)

    SvarSlett
    Svar
    1. For en nydelig kommentar; tusen, tusen takk for at du delte! Og jeg kan ikke annet enn å signere hjertesaken din, med utropstegn og to streker under. Det er kjempeviktig med godt samarbeid med de pårørende, nettopp for å bli kjent med det levde livet, hele mennesket.. ♡

      Slett
  2. Flott innlegg!
    Husker godt ekstravaktene på demensavdeling under studiet. Jeg forsto ikke hva jeg hadde gjort galt da en av pasientene ble rasende under middagen. Brøleren besto i at jeg hadde laget rød saft og hadde dette i vinglass. Pasienten som ble så sint hadde vært leder i avholdsforeningen. Safta ble kjapt byttet ut med vann og fred og fordragelighet ble gjennopprettet...

    SvarSlett
    Svar
    1. Åh, ja...jeg har gjort mye av den sorten. Enda værre var lørdagskvelden jeg serverte alkohol til en prest (mener han hadde jobbet som det) og presterte å nevne det stolt til pårørende på dagvakta dagen etter.. :) De tok det med et smil og beroliget en stotrende pike med at han hadde ikke vært avholds hele livet...

      Slett
  3. Så herlig innlegg, jeg er så enig med deg. All ære til dem som jobber med demente :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk og takk, ja, de er utrolig verdifulle for samfunnet vårt! :)

      Slett
  4. Det er verdens viktigste jobb!

    Jeg blir frustrert og forbanna hver gang jeg ser noen mene at å jobbe med gamle er så lett at det kan hvem som helst gjøre. Eller at vernepliktige skal gjøre det. Det er så feil som det kan bli!

    Det handler om verdighet, om å anse dem for å være like viktig som en selv er og seg selv like viktig som dem er. Jeg tror vi kommer langt med den tankegangen.

    Når en lærer seg kodene til det enkelte mennesket; jeg er så enig med deg: Det er uendelig verdifullt! Da blir man et bedre menneske, både på jobb og i privatlivet.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for den engasjerende kommentaren din! Du er inne på et utrolig viktig tema - dette er en veldig krevende jobb, og naturligvis finnes det sikkert mange vernepliktige som kan være personlig godt egnet. Det er likevel en såpass kompleks og krevende jobb at jeg tror virkelig, virkelig ikke det er en god løsning. Ikke for noen.

      Slett
    2. Klart at vernepliktige kan være egnet til å jobbe i eldreomsorgen, men en vernepliktig er bare tilgjengelig kort tid. Kontinutet er særlig viktig i omsorgsyrkene. Det undervurderes ofte.

      Slett
    3. Ja, og spesielt i jobben med demente er dette så viktig! Selv om hukommelsen svikter er det så tydelig at kjent personale skaper trygghet, ikke bare fordi de kjenner beboerne, men også fordi ansiktet Er kjent.

      Slett
  5. Ja, dette er en viktig jobb!
    Min farmor begynner å bli rotete og forvirret. Veldig!
    Hun skal undersøkes for alzheimer og demens. Det er såå uendelig trist å se den gode snille farmoren min forsvinne og være redd og engselig ... hun blir bare verre og det veldig fort. Vi ser at hun nå trenger å ha mennesker rundt seg til enhver tid og plass på gamlehjemmet kommer forhåpentligvis i orden snart. Håper og tror det jobber mennesker dit hun kommer med den innstillingen du har :)

    Over til noe annet, måtte le høyt når jeg leste kommentaren din ang dyrhoder/ horn på veggen.. MEN tror du må svelge elefanten og gi klarsignal. Tippper det fører til ekstra kryss i boka OG det er jo ganske stilig :)
    Ha en fin kveld!
    Klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for personlig og fin kommentar.. Det er veldig tøft å være der dere har vært/er.. Da vil jeg bare sende en klem til deg og resten av familien, og håpe at farmoren din vil trives der hun får plass. Det jobber utrolig mange flinke mennesker i helsesektoren.. :)

      Ja, du..det bare spørs altså! Og da skal jeg fortelle at det skyldes samme dama som har fått meg til å sende ham fjell opp og fjell ned i leitinga etter en sånn tørr, stor (grå) grein til vinduet på loftstua.. (for det har du også gjort, ikke sant!?) :)

      Slett
  6. Vakkert innlegg! Fikk klump i halsen jeg.. Jeg har også jobbet med demebte da jeg var student, det var den fineste, mest givende og tilstedeværende jobben jeg har hatt! (Så hvorfor ble jeg ikke sykepleier i stedet tro?) Og jeg er så enig med Lammelaartanker, jeg blir også så forbanna av at alle tror det er enkelt å jobbe med eldre og de med demens. Eller når sykepleiere som velger å jobbe på eldrehjem "ikke velger bra nok". Som du beskriver, når man løser kodene, blir kjent med enkeltpersonene, når man ser at man er med å skape trygghet..da skjønner man at dette er en viktig, givende jobb! Når de sol aldri får besøk, blir glade for at akkurat du kom på jobb! Eller når den lille damen som hver eneste dag våkner og tror at hun er på hotell. Lille, henne liksom, som aldri har hatt råd til en eneste ferie! Og nå tror hun plutselig at hun befinner seg på hotell, med egne tjenere.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for nydelig kommentar, dette innlegget har blitt oppgradert igjen og igjen som følge av alle de flotte tilbakemeldingene. Har ingen problem med å se for meg deg som sykepleier.. :) Og den lille dama på hotell har jeg møtt...og han som alltid skulle geleide oss trygt rundt på avdelingen, med armen stramt ut, slik eldre herrer gjerne går :)

      Slett