mandag 16. september 2013

En hverdag med tre tette

Vil du ha et innblikk i hverdagen vår, hverdagen med tre tette gutter uten barnehageplass? I dag er nemlig en sånn dag jeg gjerne vil huske for ettertiden, så da blir det et innlegg. Ikke fordi det har skjedd noe ekstraordinært, et minne som for alt i verden ikke må glemmes, men rett og slett det motsatte. Det har ikke skjedd noe spesielt. Det har vært en helt normal dag av den sorten vi har flest av, og nettopp derfor tenkte jeg det kunne være fint å skrive noen av hendelsene ned. Aller mest for min egen del, sånn at jeg kan lettere huske hvordan det var. Akkurat nå, når Arvingen er tre og et halvt, Sjefen har fylt to og Mini snart er åtte måneder.

Som dere kanskje så av forrige innlegg, holder jeg på med nattavvenning. Det burde sikkert vært gjort for lenge siden, men det har vært sommer, de sover sammen, er gjerne våken noen ganger om natta så jeg har vært trøtt... Nå har jeg uansett tatt meg selv i nakken, og det ser ut til å gå kjempefint. I går startet dagen 04:45, og i dag våknet ikke Mini ordentlig før 05:25. Stor forbedring, altså. Jeg hoppet ut av senga (en gjør det, når en må, selv om en har sovet for lite de siste fire årene) og pilte inn på barnerommet hvor jeg fisket minstemann opp av sprinkelsenga. Sammen snublet vi ned på badet, den minste av oss snufset høylydt over å ikke få komme i senga til mamma i dag heller, men humøret hans steg fort mens vi hadde en rolig oppstart helt for oss selv, blant annet med amming på et usedvanlig hardt gulv (må jobbe litt bedre med å gå opp i vekt, tror jeg). Fortsatt med drømmen om en stor og myk lenestol der inne, kom Arvingen og Sjefen stormende inn på badet, tjue minutter etter at pittelillebror fikk stå opp. De var blide og fornøyde, og som vanlig spurte jeg hvem som våknet først.

"Mamma, e våkna først, og så klenka e han "Sjefen" i høue, og så våkna han åg!". Med andre ord har jeg ingen grunn til å klage over måten jeg ble vekket på i dag, altså. Stakkars Sjefen. Bra han er en sindig kar. Etter morgenstell var det kjøkkentjeneste underholdt av nordlandssendinga på P1 (vi er gamle, vi!), og oppvaskmaskinen ble slått på før kluter ble båret til vask. HM kom ned trappa, så jeg kunne gjøre meg ferdig med vaskeromstjeneste. Mens jeg hang opp klær til tørk dekket mannen og Sjefen bordet til lyden av de to andre som holdt på med stuelekene. Stuelekene er de lekene som egentlig har adresse under trappa, men som stort sett alltid er på besøk helt andre steder enn i egen bopæl. Det er forsåvidt greit. Jeg har sortert med jernhånd og nå er det bare bøker og babyleker som får være her nede. Litt er nødvendig - å ha alle ungene hjemme gjør det umulig (og strengt tatt ikke ønskelig, det er jo hjemmet deres like mye som vårt!) å ha det som en interiørkatalog her inne. Som mange av dere kanskje allerede har lest, så er det heller sjelden at det er strøkent i dette huset. Det ga vi opp en eller annen gang mellom unge nummer to og tre, tror jeg.

Etter frokost forsøker vi gjerne å sende ungene opp på loftstua vår sånn at vi voksne kan drikke noe varmt sammen, og legge en slagplan for dagen. I dag gikk det så som så med den selvstendighetstreninga, de to eldste var kommet nesten øverst i trappa før de ombestemte seg og kom ned igjen. De gjør gjerne det. For tiden er den svært så populære duploen tatt fram, så da ønsker de en voksen bygger tilstede. Av en eller annen grunn har de to eldste blitt hellig overbevist om at HM er den beste snekkeren der oppe. Skjønner ikke hvorfor, men...

Daddy style! What`s with the fuzz, lissom?

I dag skulle superpappaen til legen, mest bare for en oppdatering og for å få forlenget sykemeldinga. Han har vært litt stiv i ryggen den siste uka, og hatt vondt rundt bruddstedet. Forhåpentligvis er det bare muskulært, men nå må han ligge litt oftere enn han har hatt behov for de siste ukene. Jeg fikk likevel innvilget lesetid før han måtte dra, så litt før halv ni gikk alle guttene opp for å leke. Innimellom husarbeid (kjøtt må tas opp, oppvaskmaskinen må åpnes, klær må bytte maskin, osv..) fikk jeg sendt e-post til lærer, sjekket status på bokreservasjoner hos biblioteket, flikket på en disposisjon og ikke minst: invitert en hel bråte med jenter på jentefest i oktober - gjett om jeg gleder meg! Klokka 9 ropte de oppe; leggetid for Mini. Han sover ute i vogna på verandaen, og ofte går vi andre ut samtidig. Denne gangen la jeg han først, for så å kle og følge de andre ut. Etter litt kom HM etter og overtok sånn at jeg kunne lese videre. "Nå har du en halvtime før jeg må dra". 

Jeg fikk nesten tjue minutter med pensum, før Mini våknet. Påkledning og ut med ham. Vinke til pappaen før vi stilte oss på rad og rekke for å bivåne at veihøvelen dundret forbi. Haka til Mini var nesten nede på knærne, og blikket føk stadig mot ansiktet mitt for å sjekke om alt bråket og de blinkende lysene faktisk var noe vi syns var ok. Det var nok litt stas for sjåføren også, tre storøyde gutter som fulgte hver minste bevegelse. Litt leking ute i "sporsnøen" (de er kommende jegere, ingen tvil) som høvelen hadde tryllet fram, før vi måtte inn og spise. Der lagde vi ostesmørbrød sammen, og spiste kvart på elleve. Helt vanlig tidspunkt for lunsj her i huset. Dagsrytmen minner nok mye om en god, gammeldags barnehage, men jeg trives best med de faste rutinene, og det tror jeg ungene gjør også. Vi er fleksible når det trengs, men det er enklest med mer eller mindre faste tider: vi er sultne samtidig, ungene er trøtte til "passende" tider og det er enklere å planlegge dagen. Mini smakte bare litt brød sammen med oss, så jeg lagde grøt etter at vi andre hadde spist. "Mamma, vi kan være hjelperne dine" sa Arvingen da dette bildet ble tatt.

Er de ikke nydelige? 
Dette er så verdifulle øyeblikk for oss :)

Etter at Mini hadde blitt proppet full med mat, og vann, og mat og vann, var det på tide med litt mer fart. Fram til nå nylig ville Sjefen fått ny bleie etter lunsj, for så å bli pakket i vogna. Han har imidlertid vært veldig (veldig) våken på kveldene, så de siste fjorten dagene eller så, har han ikke sovet på dagen. Det har gått nesten uten problemer, og i stedet for å endevende gutterommet før han legger seg for å sove på kveldene, har han sloknet som et lys lenge før nattahistorien har vært ferdig. Deilig for en mor som er overmoden for å se ungene sove. Det har i grunn vært fint for søskendynamikken at de to yngste har sovet om hverandre, men at Sjefen ikke lenger sover på dagen skaper samtidig bedre muligheter for å finne på noe. HM, som hadde kommet hjem fra legen, fikk dermed kvalitetstid med Mini, mens mammaen tok de to eldste med på skogstur. Vi forsøker å dele oss opp på ulike måter innimellom, det er godt for alle sammen. Vi som fikk dra ut sammen fant masse bær, og på hjemturen fikk jeg være verdens beste mamma; Sjefen fikk sitte på nakken og Arvingen slengte beina sine rundt midjen min, og ble for en gangs skyld båret langs en hel åker, han også. Det var skikkelig stas, og selv om det ble mye tyngre å bære dem, lo jeg så jeg ristet av de glade guttene som klamret seg fast til litt mamma og litt hverandre og litt sko og litt jakker. I god bloggeånd burde jeg jo naturligvis ha prøvd å ta et bilde av synet, men det var liksom ingen ledige hender.. :)

Vel hjemme var middagen påbegynt, og mens mannen holdt på med kjøttet lagde jeg fruktsalat, mer eller mindre godt hjulpet av de to eldste. At pærene forsvant fra skåla like fort som de kom oppi er jo bare sjarmerende, eller hva? Mini hadde savnet mamma og krabbet pipende rundt beina mine, men jeg tror jeg ble tilgitt da han fikk smake all frukten. Mellommåltidet har vi gjerne så tidlig som i ett-tida, sånn at alle tre kan være med rundt bordet. Mens jeg stod med ryggen til spisestua og skylte opp vaskeklut for å finne ungene mine igjen, hadde Sjefen i kjent stil utnyttet situasjonen, og stukket av på stua. Med youghurt-fingre/-ansikt/-body/strømpebukse/-hår stupte han fornøyd rundt i sofaen. Rundt og rundt og rundt. Og litt opp på bordet. Før han føk videre i den andre sofaen. O`lykke. Jeg hadde heldigvis sovet mer enn fem timer før denne dagen begynte, og reagerte derfor tilnærmet pedagogisk korrekt. Det var veldig lite stemmebruk, i alle fall. Mer enn godt nok på en helt vanlig dag.

Deretter var det to nye bleieskift, før Mini ble ammet og stappet tilbake i vogna. Jeg hadde tenkt å være flink mamma, og benytte sovetiden til å aktivisere de to eldste. Middagen var imidlertid av den litt mer avanserte saken, så siden jeg måtte ha kjøkkentjeneste om en halv time, satte jeg på en Elias-film til ungene, før jeg stormryddet, fikk startet en maskin klær og leste til slutt litt mer pensum. Akkurat nå skulle jeg virkelig ønske jeg ikke hadde gjort akkurat det; var svak og slo på Elias. Jeg er opptatt av at guttene skal se minst mulig på tv-skjermen (bare spør en tidvis småfrustrert pappa..), men i dag tydde jeg altså til Barnevakten. Hadde jeg visst at jeg skulle skrive innlegg om dagen, hadde jeg garantert latt vær, en vil jo gjerne framstå som nominerbar mamma, eller hva? Og uansett hva jeg sier nå, hvor mye jeg forsøker å overbevise dere som leser om at vi pleier å se mindre enn en time hver dag (noe jeg også forsøker å få ned, morgen-tv er f.eks nå bare tillatt i helgene), "det er veldig lite skjermtid på ungene mine, altså, jeg lover" - dere kommer jo ikke til å tro på forsikringene, akkurat. Så da får jeg heller bare la det ligge, og irritere meg stille om at jeg satt på den dvd`en. Søren, heller. (Og nei, jeg er nordlenning, så jeg bruker ikke så milde ord som søren, men mitt språklige krydder egner seg heller dårlig på trykk). Syns jeg.

Mini våknet og mens HM underholdte guttene fra sofaen gjorde jeg ferdig maten. Middag spiser vi rundt halv fire, og i dag stod hjemmelagd elggryte på bordet (med selvplukket sopp; innlegg med referat - og oppskrift - kommer!!), og etterpå var det duket for ny runde ut. Vi har deilig vær her i nord for tiden, så det må nytes. I samlet tropp dro vi til et fint område med bær og mose, berg å klatre i, lyng å tippe småbrødre i.. Mini sitter nå (i alle fall når han ikke blir utsatt for bakholdsangrep), og det har skapt en helt ny verden for oss. Så lenge HM er med har jeg ham i bæremeis heller enn bæresele, og han storkoser seg der oppe. I tillegg er det god plass til niste, drikke, bleier og våtservietter. Sokkeskift og plaster. Kikkert og nattdrakt. Alt en hver småbarnsfamilie trenger for en liten luftetur.

Etter basketak i villmarka dro vi hjem igjen, hvor guttene fikk kose seg med plasking i badekar-dusjen. Mini har tydeligvis forstått ordet dusj, for han ble heeelt tussete da Sjefen stilte seg opp foran ham og sa med tullestemme "dusje-dusje-dusj, vi ska dusje-dusje-dusj". Da skulle jeg ønske at vi ikke forsøker å være litt strenge også med mobilbruk (= jobber med saken) rundt ungene, for det var et brødre-øyeblikk jeg gjerne skulle fått festet til film. Det er gøy å se at de to minste finner tonen stadig mer, de også.

Etter en stund i det varme badekaret ble Sjefen veldig trøtt og trist, fikk komme opp først og løp inn til pappaen på stua hvor barne-tv og sofakos ventet. Mini fikk samme behandling, men Arvingen måtte kose en stund til med kjæledyret sitt (en vaskeklut oppi ei tom q-tips-eske..) så han fikk sitte litt til. Lurer forresten på hvor han har fått ordet "kjæledyr" fra, for det var det han brukte, og det er ikke et nord-norsk ord, ikke her i huset i alle fall. Antakeligvis har han sett det på tv. Tven vi aldri ser på.. Liksom. Han var uansett utrolig søt der han satt og koste med vaskekluten, og i grunn også da han forstod at barne-tv var begynt, og "kjæledyret" plutselig var trøtt og skulle sove. I fred. Opp med eldstemann også, inn på stua. Barne-tv mens jeg ordnet kvelds, avbrutt av en plutselig alarm fra pappaen. "Du, Elin! Vi har en situasjon.". Ut på stua, hvor Sjefen hadde sovnet på sofaen. Store, lille Sjefen. Jeg tok ham på fanget, og vi voksne diskuterte strategi. Jeg bar ham med på kjøkkenet for å prøve å få i ham litt melk, og da våknet han såpass at jeg lot vær å bære ham opp i seng. Litt mer prat og fineste Sjefen kviknet til.

Når det kommer til søvn er Sjefen den superenkle, og Arvingen hans rake motsetning. Sånn har de alltid vært, og selv om Arvingen er eldst, er det fortsatt sånn at Sjefen sover best, og våkner "best". Vi er jo alle forskjellige, unger også, og det skal de naturligvis få lov til, men motsetningene mellom brødrene på dette området gjør nok at vi er ekstra takknemlige for at Sjefen er så enkel i så måte. De fikk uansett i seg kveldsmat, alle sammen, og litt før halv sju var det tannpussetid. Mini har akkurat fått to tenner nede i munnen, så nå pusses han også. Det syns de to eldste er skikkelig stas, slike små ting vi kanskje ikke tenker over, er gjerne med på å forene dem som tre. Veldig fint.

Samlet tropp opp trappa, inn på soverommet. Nattasang og pappakos, før han gikk ned for å hvile ryggen, og vi andre fortalte eventyr. Er det noe jeg er kry av som mamma, så er det at vi forteller nattahistorie til ungene hver kveld. Etter hvert som de blir eldre blir det vel kanskje høytlesning, men akkurat nå er det egenkomponerte eventyr som gjelder. Og det er stas. For det trigger kreativiteten, og ingen ting er kulere enn to sett med trillrunde øyne som følger spent med på hva som hender i historien. Enten den handler om de fem ulike traktorene (MF, Ford, JD, McCormick eller Valtra). Ja, du vet hva MF og JD står for, vel?

Jeg sitter inne med ungene til det er flere som sover/holder på å sovne, enn det er våkne unger. Jeg skal tilbake til "god natt, nå må dere legge dere til å sove" før jeg smasker på dem, går ut og stenger døra mens de fortsatt er våkne, det er helt sikkert. Forstå meg rett, altså. Leggestunda er veldig koselig, uansett hvor kranglete dagen har vært ender del alltid godt, men det er praktisk at den legginga tar maks ti minutter. Det er koselig, det også. Men den kampen for å komme dit, den tar jeg ikke enda.

Så sånn er det her hos oss. En helt vanlig dag. Det går i ett, men når vi får være så mye ute som vi har fått i dag, er det helt suverent å være mamma til tre tette gutter som ikke er i barnehage. I tillegg har jeg vært student i, hva, litt over en time? Og det er mye til oss å være, så jeg er skikkelig fornøyd. I morgen venter bursdag på Lekedilla - gjett om vi gleder oss! Og deeeer kom jeg til å tenke på at jeg sikkert burde sove med hjelm i natt. Eldstemann er den som gleder seg mest til morgendagen, så det er overhengede fare for at han springer rett forbi Sjefen, og inn til mammaen for å vekke henne. Jepp. Hjelm it is.

12 kommentarer:

  1. Hyggelig lesning - lenge siden vi var omtrent der du er nå! Jeg vet godt hva traktorene heter, forresten:-) John Deere og Massey Ferguson. God bonuskunnskap!

    SvarSlett
    Svar
    1. Haha, ja, det var vel ikke annet å vente at du hadde kontroll på forkortelsene.. :) Absolutt kunnskap det er verdt å ha med seg ;)

      Slett
  2. Svar
    1. Mhm :) Jeg slapp forresten unna "klenkinga". Fint, det også ;)

      Slett
  3. Herlig, liker sånn og lese om hverdag altså :)) morsomt og lese om andre som er hjemme med barna også.
    Ah slik er det her også, at storebror mater og gir vann til lillebror :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er i alle fall ikke kjedelig å være hjemme med dem, det er helt sikkert ;)

      Slett
  4. Du virker så fantastisk energisk og optimistisk! Er imponert over hva du og dere får til som familie. Frister nesten å få sitt eget "fotballag"...til jeg kommer på at jeg egentlig har nok med én; )

    F.

    SvarSlett
    Svar
    1. Åj, tusen, tusen takk! For en hyggelig kommentar, det varmer å høre at jeg evner å gi høvelig godt inntrykk av meg selv... :) Et fotballag kan absolutt anbefales, høyt og varmt og inderlig! Jeg har aldri vært så sliten, trøtt, tidvis sur og uendelig lykkelig som jeg er nå. Selv om én sikkert er veldig fint, det også ;)

      Slett
  5. Så kjekt å lese innleggene dine! Du er utrolig dyktig til å skrive :) Når jeg leser om hverdagene deres -og alt det andre, så får jeg veldig lyst på flere barn selv, stas med stor familie :)
    Jeg synes du virker å være en superflott og engasjert mamma som tar veldig mange gode valg for barna dine -det kan du klappe deg selv på skuldra for!
    Gleder meg til neste innlegg :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg blir oppriktig rørt og hoppende glad over slike fine tilbakemeldinger - tusen takk skal du ha, Randi! Det er godt å høre at skrivingen verdsettes - jeg gjør det først og fremst for min egen del, men det er jo ingen tvil om at det er stas å settes pris på :) Og ros for mammainnsatsen varmer ekstra godt. Det må jeg jo bare innrømme. Så den skulderklappen den tar jeg med meg i dag (når jeg brukte nesten en og en halv time på å lage kjøttdeig og spaghetti, fordi jeg måtte løpe x antall ganger ut etter Arving, Sjef eller Hund. Og bysset på "nå-må-du-snart-sove-Mini").. :) Takk! Jeg håper jeg kan fortsette å innfri med innlegg dere lesere setter pris på :) Og ja, stor familie er stas! Skikkelig stas :)

      Slett