søndag 14. juli 2013

Redsel

Jeg sitter i sofaen med resten av familien. Det er lørdagskveld og konkurransesugne som vi er har vi funnet fram kortstokken, to kortstokker faktisk, fordi vi er så mange. Ungene ligger og sover i sengene sine, og lillesøsteren min har mannen hjemme så hun har kommet syklende for å knive om vinnertitler, hun også. Telefonen ringer, jeg unnskylder meg og går på kjøkkenet. Ser på displayet at det er svigerfar, så jeg undrer meg litt. "Hei Elin, har du snakket med HM?". Nei, svarer jeg, som sant er. Han har vært på dagvakt, men skulle vært hjemme rundt 20:30 og har enda ikke svart på meldinga mi. Jeg kjenner en stigende uro i magen. Merker at kroppen er i beredskap, lurer på hva som står på. Venter på svaret fra en mann som nøler i den andre enden. Dette føles ikke bra.

Han forteller at mannen min har blitt hentet med ambulanse, fraktet til sykehuset. Jeg setter meg ned på en kjøkkenstol. Spør hva som har skjedd. Det raser tusen tanker i hodet mitt, og jeg både ønsker og ønsker ikke å høre fortsettelsen. Vil bli værende i dette øyeblikket hvor ingen ting alvorlig har hendt enda, men vet med meg selv at HM ikke blir hentet i ambulanse for noe som ikke er alvorlig. Svigerfar rensker stemmen, og han forteller kortpustet hva som hendte etter at dagvakta var over. Beretter om hvordan de hadde kappet den ene store bjørka som måtte bort før reisverket på garasjen kunne påbegynnes. At HM hadde satt opp stigen mot stammen, klatret opp med motorsaga og kappet på midten. At den hadde begynt å falle, og at stigen ble nappet vekk av at stammen flyttet seg under den massive tyngden.

For mitt indre øye ser jeg for meg hvordan den store, sterke samboeren min faller mot bakken. Jeg blir iskald. Stiller korte, rolige spørsmål. Ordene som kommer mot meg i telefonen skaper ekko. De gjaller mot meg, og nådeløst settes jeg fem år tilbake i tid. Landet på ryggen. Klarte ikke gå selv. Hadde så vondt, lå bare og ynket seg. Jeg takker for at han ringte, sier at jeg skal få tak i søskenbarnet mitt som er på jobb. Lover å ringe tilbake når jeg vet mer. Legger på og puster ut. Sitter ved mine foreldres kjøkkenbord, elleve mil unna sykehuset som pappaen til ungene mine er fraktet til med ryggskade. Kjenner jeg blir svimmel. Rådvill. Går ut i stua og forteller det jeg vet. Blikkene som møter meg gjenspeiler gradvis den frykten som vokser inni meg.

På badet står jeg og pusser tenner når lillesøsteren min kommer inn og ser på meg. Spør meg hva jeg vil. "Si hvordan du vil ha det, og så gjør vi det sånn". Jeg vil til sykehuset, men har tre små unger som ligger og sover nede på et rom, og den minste av dem ammes enda om natta. Det er lørdagskveld og vi har ikke morsmelkerstatning i huset. Tankene mine vandrer fram og tilbake, veier for og i mot. Jeg ser på klokka og teller timer. Kommer plutselig på flaska i kjøleskapet med melk som ble pumpet før vi kom, og bestemoren kommer på at det ligger isbiter med morsmelk i fryseren. Jeg vil til byen. Må på sykehuset og være sammen med ham.

Bilturen blir både lang og kort. Tiden flyr, søsteren min har kontrollen bak rattet og jeg administrerer via telefonen. Samtidig virker det som om vi aldri skal komme fram. Jeg lurer på om jeg kan få tak i noen som kan dra hjem til oss og være sammen med svigerfar som sitter alene og engster seg. Før vi startet på bilturen snakket jeg med søskenbarnet mitt som satt på jobb på AMK, hun hadde naturligvis ikke lov til å si noe, men bekymringen i stemmen hennes gjorde meg langt fra beroliget. Pust med magen, Elin, ber hun meg. Hun var der for fem år siden. Hun vet, hun også. På vei ned fra Beiarfjellet får jeg kontakt med henne igjen, hun har gått av vakt og kan fortelle at han akkurat har kommet fra røntgen. Sier at hun skal ringe meg opp når hun har kommet inn. Lover å bli værende til vi nærmer oss.

Bilen fortsetter mot sykehuset, og jeg ringer svigerfar og forteller hva han må lete fram. Vi blir avbrutt av manglende telefondekning, og jeg blir sittende med telefonen knugende i hånden. Plutselig hører jeg meg selv si høyt "jeg ville ikke si at han måtte pakke ned joggebukse, det var det eneste Michael kunne bruke". Også søsteren min vet. Hun var der for fem år siden. Den gangen jeg lærte mye mer om ryggmargsskader enn jeg noen gang skulle ønske at jeg hadde gjort. Hun spør om jeg vil ha ei hånd å holde i, men jeg lener meg tilbake og takker nei gjennom tåkete syn. "Da kommer jeg til å begynne å gråte, og det vil jeg ikke. Det skal jeg ikke. For dette skal gå bra. Dette skal gå bra."

Endelig ringer de opp igjen, jeg hører plutselig stemmen til HM i den andre enden. Han er sliten, har vondt, men jeg hører stemmen hans i den andre enden og jeg blir lettet. Han er der! Han snakker med meg! Han sier at han har vondt, men at det går bra. Jeg nøler før jeg spør, men må vite svaret. "Kan du vifte med tærne dine?". Jeg merker ikke en gang at jeg holder pusten. Han er stille i noen sekunder som varer alt for lenge, men endelig bekrefter han at han kan røre både hender og bein. Jeg synker sammen i bilsetet. Med skjelvende hender tviholder jeg på telefonen, jeg merker først nå at jeg har holdt pusten, men ordene hans når inn, og jeg blir så uendelig, uendelig lettet. Dette kommer til å gå bra! Han vifter med både armer og bein, han snakker med den rolige stemmen sin i den andre enden, og dette kommer til å gå bra.

Jeg får tak i gudfaren til Sjefen, som blir bekymret av beskjeden min, men lover å sitte klar med lader til HMs telefon som er tom for strøm. Den hadde ikke vært å finne hjemme, og vi lurer på om laderen hans kan ha blitt avglemt eller om jeg har vært så ivrig i pakkingen min at jeg har tatt med begge to. Det spiller ingen rolle. Lørdagen nærmer seg søndag, men jeg har ordnet det sånn at vi kan holde kontakt med HM senere. Jeg er rolig og rasjonell, og forsøker å tette alle luker. Jeg avtaler at svigerfar skal møte oss på Esso Tverlandet, og med den kalde laderen i hånden går jeg ham i møte, sier at han skal parkere bilen. Bli med oss. Han setter seg takknemlig i baksetet og vi nærmer oss sykehuset nå. Jeg vet at samboeren min ligger på ortopedisk avdeling med ryggskade. Femte etasje. Han ligger ikke på intensiven. Vi avtaler at søsteren min og svigerfar skal dra på leting etter mat, klokken nærmer seg midnatt og vi trenger alle noe i magen Vi diskuterer om han på sykehuset kanskje ønsker noe å spise, vi ankommer de store, nattstengte dørene og jeg spretter ut. Det er ikke fremmed for meg å ringe på dørklokka. Her har vi vært tre ganger før, HM og jeg, tre ganger opp på fødestua for å møte et nytt familiemedlem.

Jeg står i korridoren i femte etasje, leser av skiltene hvor jeg skal gå. Vet hvilket rom han ligger på, beina mine er raske og bestemte, jeg teller gradvis oppover, men når døra hans dukker opp i synsfeltet mitt går jeg først forbi, de raske skrittene fortsetter automatisk mot vaktluka. Men beina adlyder hjernen og mister sin målrettede gange, jeg stopper opp, og snur. Tenker at jeg sikkert burde snakket med noen først, men jeg vil bare se ham. Han ligger noen meter fra meg, og jeg må finne ham. Jeg går forsiktig inn på det mørke rommet, kjenner umiddelbart igjen skikkelsen i den nærmeste sengen. Han ligger mot hvite sengklær med øynene igjen. Jeg lister meg inn, og når jeg står ved hodet hans stryker jeg ham forsiktig over panna. Blikket mitt fanger takknemlig opp munnen hans som former seg til et svakt smil. Øynene åpner seg, han smiler mot meg gjennom smale øyne, og jeg vet at jeg aldri kommer til å glemme dette øyeblikket. Jeg legger ansiktet mot halsen hans, han stryker meg sakte over håret og jeg klarer ikke lenger holde tilbake tårene som renner ned mot den varme kroppen hans.

***

Det har vært et langt døgn for oss. I går kveld hadde jeg tenkt å fortelle dere om handleturen vi nettopp har hatt med tre tette gutter, men i stedet har jeg nå satt meg ned i stolen og skrevet av meg det som har hendt. Kinnene mine brenner, og jeg er varm på ørene. Skuldrene er høye, men nå skal jeg puste med magen og roe meg ned før jeg fortsetter. Det kommer til å gå bra med han som ligger på sykehuset. Han har brudd i en virvel like bak brystkassen, omtrent midt på ryggsøylen. Han er forespeilet en uke på sykehus og tre måneder med korsett, men det kommer til å gå bra! Fysioterapeuten kan ikke love noe, men sier at langtidsutsiktene er gode. Det virker til å være et stabilt brudd, og dette kommer til å gå bra. 

Han ligger på sykehuset og jeg vet at tankene hans først og fremst er hos ungene han ikke får lov til å løfte på. Hvordan skal vi forklare lille Sjefen, pappadalten, at han som kan bære dem alle tre på en arm, som er sterkere enn sterkest, raskere enn raskest, han som alltid har en ledig plass tett inntil, plutselig må behandles forsiktig? Arvingen kommer til å forstå, og Mini er for liten til at det betyr så mye, men vi kjenner begge at det stikker litt ekstra når vi tenker på Sjefen. I tillegg marer tankene hans til garasjeprosjektet. Nå som han snart skulle gå på langfri og ferie, nå som han skulle mobilisere alt han har av superkrefter til å få gjort så mye som mulig for at vi skulle ha garasjen klar før vinteren kommer. Betongflata, ringmuren og sylla er på plass, men kommer til å bli stående slik i lang tid framover. Han tenker også på bukkejakta i august med kompisen. Elgjakta med jaktlaget som gir oss forsyninger til resten av året. Fuglejakta med hunden. Lokking og revejakt. Lavvoen han gir meg i tredveårsgave, som vi skulle innvie nå i sommer, alle fem. Ferieturen vi hadde bestemt oss for å få til. Den treukers lange hytteturen fra i fjor høst som vi begge har drømt om å kopiere.

Tankene mine har også vært innom dette. I tillegg har jeg lurt på om jeg kan klare å gjennomføre den store cowboyfesten vi allerede har booket band og solgt masse billetter til, og ikke minst har jeg lurt på om det er mulig for meg å være student til høsten. Jeg er ikke redd for å innrømme at jeg må stålsette meg mot vissheten om at det kommer til å kreves mye av meg framover. At tre tette, små kommer til å bli tøft å håndtere alene, i tillegg til at pappaen antakeligvis kommer til å bli noe hjelpetrengende framover. Vi har en hund som skal følges opp, et hjem som helst skal være boende i, og jeg, som er bortskjemt med en mann som er like mye tilstede i omsorgen for ungene våre som jeg er, må innrømme at jeg tenker på at dette kommer til å bli krevende.

Men alt dette, alle bekymringene, er bare bagateller. I den store sammenhengen er det ursmå paranteser, og etter at tankene har streifet innom de kommende utfordringene slår jeg meg raskt til ro med at dette kommer til å gå bra. Jeg var ubeskrivelig lettet på sykehuset da jeg skjønte at min frykt for hva som ventet ikke ble imøtekommet, jeg var rett og slett bare lykkelig over å ha mannen min levende, snart frisk igjen. Han har bedt meg si at han bare er midlertidig satt ut av drift, og kommer sterkere tilbake. "Det er ingen vits for noen å begynne å stille seg i kø foran ytterdøra di, Elin", sier han med den lure stemmen sin, og for en gangs skyld er jeg takknemlig for den dårlige humoren hans. Jeg er også takknemlig for alle de utrolig flotte menneskene vi har rundt oss. Det tikker stadig inn meldinger på telefonen, folk ringer eller skriver, og alle sammen tilbyr hjelp, spør hva de kan gjøre og sier at de er her om vi trenger noe. Hva som helst, bare si i fra. Jeg blir så rørt over omsorgen, og takknemlig for at vi er omringet av et sterkt og godt og omsorgsfullt nettverk. Familie, venner, naboer, kollegaer.

Først og fremst er jeg likevel takknemlig for at det gikk så bra som det faktisk gjorde. Det kunne gått så veldig mye verre. Han var uheldig, han har vondt og vi skulle gjerne vært hendelsen foruten, det skaper en del hodebry, men det kommer til å gå bra. Det kommer til å bli utfordrende framover, men det har gått bra. Jeg har fortsatt mannen min her, vi har tre nydelige gutter sammen og folk som virkelig bryr seg. Jeg føler meg som verdens heldigste, og sender et takknemlig smil mot skyene i kveld.

28 kommentarer:

  1. God klem til deg og god bedring til mannen. Slikt er slett ikke moro, ja det er vel så langt fra moro som det kan bli. Utrolig godt å lese seg nedover og forstå at det gikk bra! Et eller annet sted henter man styrke når man trenger det og vi heier på deg de neste månedene.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk skal du ha, det er godt å bli heiet på, og dette skal jeg, vi, få til! :)

      Slett
  2. Stor klem til deg! Så godt at dette går bra!

    SvarSlett
  3. Jeg heier på deg, på mannen din, gutta og alle rundt, for at dere skal ha det best mulig mens mannen er midlertidig ute av drift .. Helt til han kommer sterkere tilbake.

    God klem og gode tanker til deg og dine!
    Nann Karin

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Nann Karin. Det er så godt å høre at vi blir heiet på, det gir utrolig nok energi og tiltakslyst. Vi setter veldig pris på det, og det er så godt å høre. :)

      Slett
  4. Å - kjære kjære deg. Dette er voldsomt. Jeg har holdt pusten mens jeg leste. Men det kommer til å gå bra. Si fra hvis jeg kan gjøre noe for deg. Om du trenger noen "langt unna" å snakke med eller noe.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det opplevdes veldig voldsomt, men heldigvis ser det ut til å gå utrolig bra. Du skal vite at denne kommentaren din varmet noe veldig, at ei jeg ikke en gang kjenner annet enn gjennom delte tanker på internett, tilbydde lyttende ører - var veldig rørende, og veldig godt. Tusen takk.

      Slett
  5. Klem til dere! Godt å høre at det tross alt har gått ganske bra. Og jeg er sikker på at dere kommer dere igjennom denne tøffe perioden bedre enn du frykter!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for klem, det er godt at dere har troen på oss! :) Det kommer nok til å bli utfordrende, men det er som jeg pleier å si "en klarer det en må".. :)

      Slett
  6. Uff, jeg kjente det stakk i brystet da jeg begynte å lese... Grusomt å oppleve noe sånt! Så bra at han ser ut til å ha vært på den heldige siden. Mange gode tanker til deg og familien din!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for gode tanker, det hjelper mer enn en skulle tro. Det var så skremmende, og jeg var så helt inn til margen livredd, men det viser seg at vi antakelig slapp med skrekken, og det kommer til å gå bra. Heldigvis. Vi har mye å være takknemlig for.. :)

      Slett
  7. Jeg heier også på deg, og mannen, og gutta. På dere, sammen. Dette var tøft. Men det skal gå bra. Mange varme tanker til dere.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk skal du ha, det varmer mer enn jeg hadde forventet at mennesker jeg ikke en gang kjenner bryr seg sånn, og viser omtanke. Takk! :)

      Slett
  8. Å guriland, kjente jeg fikk helt vont inne i meg da jeg begynte og lese dette :/ Så fint at det har gått bra, sender en klem til dere !!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, jeg var bare nødt til å skrive det hele av meg, og også ha mulighet til å gå tilbake når det hele ligger til fortiden. Takk for klem! :)

      Slett
  9. Uff, tårene triller på deres vegne, men jeg er så glad for at alt kommer til å gå bra!
    Du er ei sterk og tøff jente, du kommer til å takle alt hva du vil. :)
    God bedring til husbonden, og jeg ønsker dere alt godt!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Fineste Lillian, tusen takk skal du ha..og gratulerer så uendelig mye! :) Det er lyst og mørkt i et ekte liv, og dette er heldigvis noe som går over. En klarer det en må, og jeg tenker at vi har vært utrolig heldige, tross alt. Takk for lykkeønskning, han setter veldig pris på omsorgen, jeg også :)

      Slett
  10. Sender deg og alle dine en varm klem! <3
    Marianne.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk skal du ha, det varmer virkelig! :)

      Slett
  11. Stor klem til deg- jeg tenker på dere :)

    Jeanette

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk skal du ha! Med all energien du har lagret opp er det fint at du tenker på oss! :):)

      Slett
  12. Sterkt å lese om det øyeblikket og de timene vi alle håper vi slipper å oppleve. Lykke til med rehabiliteringen. SÅ godt at det er mange som vil hjelpe :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja. Det var med delte meninger jeg valgte å publisere. Det ble veldig sterkt å skrive, og det var ei sliten jente som gikk ut og trakk frisk luft etterpå. Men det var også veldig godt, og det er utrolig fint med alle dere som viser omsorg, det setter vi veldig stor pris på! :)

      Slett
  13. Oi! Det var sterk lesning. Godt det ikke gikk verre og lykke til. Ta imot den hjelpen dere får. Tenker på dere, alle fem.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen, tusen takk, A! :) Det var skremmende en stund, men nå har vi stablet oss opp igjen :)

      Slett
  14. Å gru, kjenner hårene reiser seg! Masse god bedring til mannen din! Husk å ta vare på deg selv også midt oppi dette! God klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, han er mye bedre allerede :) :) Jeg går og tripper og håper det skal bli mulighet for litt trening snart så jeg kan få ladet opp til nattevåk jeg vet kommer... ;)

      Slett