tirsdag 4. juni 2013

Where is baby?

Mini lever i en hard verden. Det skjønte han nok allerede i magen, hvor han daglig ble utsatt for brødre som gjerne ville bruke oppbevaringsrommet hans som klatrestativ. HMS-tiltakene var heller mangelfulle, og mammaen, som en skulle tro ville være hans fremste allierte, var i grunn ikke særlig bedre, og tok blant annet initiativ til rattkjelketur dagen før termin, hun. Det er en hendelse vi helst ikke snakker så mye om. At livet kom til å bli en påkjenning skjønte han altså fort, her er det hver mann for seg selv, for å si det sånn. Det var kanskje ikke så rart at han var nesten fem kilo da han meldte sin ankomst. Ruste seg den som kan. 

Antakeligvis tenkte han at det skulle bli bedre da han etter ni måneder var fri til å melde fra, men tilværelsen kan vel ikke akkurat sies å ha blitt så mye tryggere. Han blir fortsatt oppfattet som et helt naturlig klatrestativ, og utfordringene står i kø fra morgen til kveld. Sjefen syns aller mest at han ligner på en ispinne. Kanskje ikke så rart, for han er jo ganske søt. Arvingen syns nok han ligner mest på ei bæreveske. Eventuelt bæresele for å ha på magen, alt etter hva slags klær han har på, tror jeg.

På lekerommet, som forøvrig florerer med biler, traktorer, dumpere, gravemaskiner og enda litt flere traktorer; et herlig eldorado for en hver liten tass, skulle en tro han fikk være i fred, men den gang ei. Han har nemlig vist seg å være ganske kul å leke sammen med. Og om han i sin frustrasjon over å bli behandlet som ei filledukke begynner å gi uttrykk for sin misnøye, ja, da vet de eldre brødrene råd. Det er nemlig bare å overøse ham med all den kjærligheten de har kan finne. De har nå alltid vært så snille og gode, de der guttene mine.

 Hvor er baby?!

Bildene er ganske beskrivende for hverdagen vår. Hverdagen med tre tette gutter, som ikke er i barnehage, og som leker og roter og koser seg og sloss hver eneste dag. Og som til tross for liten størrelse genererer en overraskende mengde klesvask. Det er kaotisk og frustrerende og vi kommer garantert til å bli grå i håret lenge før tida, men jeg ville ikke byttet ut et eneste sekund. Så får vi bare håpe ingen kobler inn barnevernet etter dette innlegget. Jeg tullet litt når jeg påstod at ingen HMS-tiltak er koblet inn, altså, bare sånn for å ha den saken på det rene. Når vi er på vaskerommet legger jeg for eksempel Mini trygt opp i tørketromla, og da er det ingen som rekker opp til ham... 

At den minste lille bukkene bruse får mer tyn enn en gjennomsnittlig baby er vi nok bare nødt til å leve med, tror jeg. Det er ikke ønskelig å møte en hver tilnærmelse fra de eldste på negativt vis; vi lar dem få ta del i både stell og bading og nå etter hvert også spising. De syns det er stor stas, og så lærer de jo veldig mye om omsorg for andre. Og når det stormer på sitt verste trøster vi oss bare med at Sjefen fikk samme behandling av Arvingen, og han ser jo foreløpig ut til å klare seg fint. 

8 kommentarer:

  1. hihi neimen ikke lett og se minsten der nei :))
    er vel sånn det er med brødre kanskje ?
    Vettu jeg tror på deg, kaotisk er det men det er vært det :) Storebror går 50 % i bhg ( for jeg jobber egt deltid) men tenker på all den tiden vi får sammen ;) veldig fornøyd med det. Nå er jeg jo i mamma perm, og det er kos.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er stor stas å få være hjemme med dem, ja :)

      Slett
  2. He, he, tenk hvilken heldig gutt. Han vil jo få et hav av av ventede og uventede opplevelser med de større som kamerater og sparringspartnere. Hvilken heldig gjeng!

    I dag klarer jeg å skrive noen om innleggget ditt om sorgen, den tvetydige opplevelsen din ved å stå på sidelinjen der hvor foreldre mister sitt barn. Jeg gråt og kan ikke leve meg inn i sorgen til de flotte foreldrene. TAkk for at du delte så vakkert ! Det berørte!

    Nann Karin

    SvarSlett
    Svar
    1. Åj, tusen hjertelig takk for den kjempefine kommentaren din..den rørte meg.. Det er godt med slike tilbakemeldinger når en skriver så personlig..

      Slett
  3. Så herlig du skriver, morsomt å lese :-)
    Jeg jobbet 50 % stilling da Storebror var liten, et bevisst valg, og jeg angrer ikke et sekund. Nå har vi fått en liten gutt til, og jeg vedsetter stort å ha fri hver fredag. Heldig du som er hjemme med gutta dine :-)

    SvarSlett
  4. Tusen takk skal du ha! :) Jeg angrer ikke et sekund, og er veldig trygg på at vi gjør noe som er bra for oss :)

    SvarSlett
  5. hehehe, artig lesning på bloggen din :) Sekkert heftig no, men med så tette unga så får dokk no vel bære fordela når de blir større ;) Førr en glede de skal ha av hverandre opp igjennom åran :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk :) :) Ja, så my glede de allerede har av kvaranjer bi da arti å følg den utviklinga framover :)

      Slett