mandag 3. juni 2013

Parkeringshuset

Det er fredag formiddag og hele familien er samlet i bilen på vei mot kjøpesenteret. Vi har nesten sluttet å dra inn til sentrum etter at vi fikk unger, for det er så innmari praktisk at alt vi trenger er samlet på et sted. Vi trenger ikke ut og inn og jakke og sko, og ut og inn igjen og jakke og sko, med tre små unger utallige ganger, men kan gjøre oss ferdig og så dra hjem igjen. Fint for de voksne og fint for de små. Dette er en slik dag, vi har planlagt våre ærender og vet at vi har nesten to timer til disposisjon der inne før ny sovetid ankommer. 

I likhet med de fleste andre moderne familier (...) er det mannen som er sjåfør, i dag intet unntak. Caravellen (ja, du trodde vel ikke vi kjørte en snerten prius, med tre bakoverlendte bilstoler?) har akkurat rullet inn i parkeringshuset og jeg peker på den første raden vi kommer til, som er helt ledig. Der kan du parkere, sier jeg. Han ser på meg og svarer at han finner jo garantert noe nærmere inngangen. Jada, det gjør du nok, fortsetter jeg, men hvorfor skal vi alltid være nærmest mulig? Han ser skrått på meg, lurer nok på hva som er i gjære. Fordi da er det kortest mulig vei for oss å gå, vel, svarer han og jeg merker meg den svake ristingen på hodet. Jeg setter opp en bedrevitende mine, og sier med hevede øyebryn; "beina våre har bare godt av å bevege seg litt i dag, for ikke å snakke om sideflesket".....!

Hvordan er det med deg, parkerer du alltid nærmest mulig inngangen? Til og med når du skal på treningssenteret? Hvorfor? Kanskje de ekstra skrittene bort til døra kunne vært en fin bevegelsesbonus?

Nå er det på sin plass å innrømme at denne episoden er av imaginær art, og har utelukkende forekommet i hodet mitt. Det har seg nemlig slik at jeg er er like interessert i å parkere nærmest mulig inngangspartiet når vi er ved kjøpesenteret. Ikke fordi jeg er lat eller syns det er enklest, men som følge av at jeg misliker at ungene må puste inn eksosen i slike parkeringshus. Vår lille familie er jo som kjent vant til ren og frisk, landlig luft i lungene, så det er helt greit for meg at vi eksponeres minst mulig for parkeringslufta. Med den lille historien min fikk jeg uansett fram poenget mitt, og til mitt forsvar kan jeg informere om at jeg har begynt å parkere lengst mulig unna når bilen står ute. Når jeg klarer det med tre unger på slep, så tror jeg de fleste andre har gode odds for å få til det samme innimellom. 

6 kommentarer:

  1. Hehe, akkurat slik er samboeren også, jo nærmere jo bedre;) jeg derimot parkerer heller litt unna der det er god plass til å få opp bildører, så vi slipper å åle vesla ut mellom biler som står trangt parkert.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, du den der tenker jeg også på, og særlig nå som vi kjører svær doning.. :)

      Slett
  2. jeg kjenner i alle fall igjen foreldrene mine!

    SvarSlett
  3. Haha, jeg parkerer nok også nærmest mulig.. Og det til tross for at jeg liker å gå, og går mye i løpet av en dag. Det er vel helst fordi jeg alltid har dårlig tid, og vil komme meg fortest mulig inn og fortest mulig ut igjen. Her i familien er det stort sett jeg som er sjåfør, og min kjære himler alltid med øynene over at jeg alltid skal finne plass nærmest mulig ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe, men da er kanskje ikke du en av de alt for mange inaktive i Norge så da er det jo ikke en mulig, viktig kilde til bevegelse.. ;) Så bra at du sitter i førersetet! :)

      Slett