tirsdag 7. mai 2013

Sorg og dårlig samvittighet

For tre år siden var jeg ute og gikk tur med ei flott dame. Det var vår i lufta, vi hadde fått ånden over oss, og selv om marka var blaut syns vi det var godt å komme oss ut for å trø litt. Vi gikk ei rute ingen av oss hadde gått tidligere og midtveis på turen skremte vi opp fem elg, som ble overrasket over folk i dette terrenget, tett av skog. Vi diskuterte mulige sykkelruter nærmere sommeren, og hadde enda friskt i minne den fine, men slitsomme, turen opp Ramskjellveien med de to, herlige ungene hennes som vi hadde vært på for ikke lenge siden. En søster og en bror, to tette unger.

For to år siden skrev jeg dette.
Første påskedag i år falt en tre år gammel gutt i elva, og en periode med intensiv behandling startet. I nesten fjorten dager har foreldre og andre familiemedlemmer våket over ham, ønsket, tryglet, bedt. I går formiddag kom beskjeden om at han hadde forlatt verden. En mor og en far har mistet sin lille sønn, fire søsken har mistet sin kjære bror. Ingen ord strekker til i en slik stund, sorgen må være uutholdelig. Det er ikke meningen at man skal overleve sitt eget barn, og når livet avsluttes før det knapt har fått begynt føles det fryktelig urettferdig og uendelig meningsløst. En liten gutt full av livsglede og eventyr har så vidt fått satt sine spor i denne verden. Nå er han revet vekk. 

Jeg går opp til min egen lille skatt som sover oppe i senga si, stryker ham over håret og kjenner hvordan det sprenger i brystet av ren kjærlighet. Jeg får en slående erkjennelse av å ha blitt smertelig sårbar, og jeg tvinges til å kjenne på Den største frykten. Bare tanken på å miste ham gjør forferdelig vondt, og jeg kan ikke en gang begynne å forestille meg hvor vondt det må være for de som rammes av noe sånt. Det er ikke sånn livet skal være. Det skulle aldri måtte lages en liten kiste. Vi sender våre varmeste tanker til de nærmeste, og tenner et lys for lille Jan Sigve. 



For et år siden skrev jeg dette..
6. mai. I dag er det et år siden to unge mennesker mistet sin tre år gamle sønn. En nydelig, leende gutt forlot denne verden, og Det som aldri skal skje, det skjedde. Nådeløst, uvirkelig, så urettferdig. Jeg har selv to små gutter nå, to edelstener jeg setter høyere enn jeg hadde trodd var mulig. Jeg hadde hørt rørende beretninger om lykken ved å være mor, men jeg forstod ikke. Jeg elsket min familie og min samboer, mine hunder, mine venner, men jeg visste ikke at en så altoppslukende følelse kunne eksistere. I kveld skal jeg gå inn på soverommet deres, som vi alltid gjør, skal bare sjekke at alt står bra til før jeg selv kryper under dyna, og jeg vet at jeg kommer til å stå ekstra lenge ved sengene. Kjenne på takknemlighet. Takknemlighet, men sannsynligvis også frykt.

Jeg kan gå inn på rommet, stryke dem over håret og kjenne en følelse så sterk at den gjør fysisk vondt. Kjærligheten til dem er så stor, så uendelig stor. Og bare tanken på å miste dem gjør meg livredd. Å ikke skulle få våkne opp til myke hender, varme kropper, smilende munner, våte kyss, latter.. Tanken på å ikke lenger ha dem her hos meg, kan fylle meg med en angst så voldsom at den lammer meg. En hver mor eller far kan kjenne på frykten over å miste sitt barn. Kjenne forsiktig på den grusomme sorgen. Men aldri helt ut forstå. Det vil gjøre for vondt. Jeg beundrer den styrke som utvises av de som så ubarmhjertig opplever den aller største sorgen. Mine tanker er hos dere to i dag. Jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne ta vekk litt av smerten dere må gå gjennom.

"Sorg går ikke over. Den tar bare en annen form. En sorg ligner på havet. Til å begynne med er bølgene veldig krappe. Så kommer dønningene, men det blir aldri mer havblikk." (Iben Sandemose)

I dag tenker jeg at det sitter to foreldre tilbake, og tenker at to år har gått. To år siden de måtte ta farvel med deres lille gutt. Store, lille Jan Sigve. Et nydelig, lite menneske som akkurat rakk å fylle tre år. I dag sitter jeg og ser på treåringen min, og klarer ikke en gang begynne å forstå hvordan noen kan komme seg gjennom en slik sorg. Hvordan noen kan klare å stå opp neste dag, og dagen etter, og dagen etter. Arvingen min, som hopper og klatrer og løper og stuper, som pusler puslespill og elsker høytlesning, tegner hodefotinger, tiur og Pelle Politibil, som sitter elektrisk i sofaen når han får lov å se film, som eksploderer i fnisete latter når Lynet og TaueBill skremmer traktorene, som står med hørselvern i hånda og kikker lengselsfullt nettopp etter traktoren, som koser med søsknene sine, og som stryker på mammaen sin og sier "jeg er glad i deg". Arvingen min, som er en treåring med samme interesser som treåringen de har mistet. Med livsglede, nysgjerrighet og en utrolig omsorg for oss andre.

Jeg kommer aldri til å glemme den fine, tunge begravelsen. Den lille kista. TaueBill som naturligvis fikk være med. Det var et fryktelig vondt bilde. Et bilde som for alltid har festet seg på netthinna mi. Jeg husker også hvordan englemammaen strøk meg over den voksende magen, sa at jeg var så fin. Vi gråt sammen, og jeg beundret henne sånn. Beundret dem begge. To foreldre som utrolig nok klarte å stå oppreist etter å ha mistet sønnen sin. Holde de andre ungenes hender, stryke over kinnet til storesøster. Takke alle som kom og fulgte treåringen deres til graven. Jeg tenker på alle de vakre, uforglemmelige bildene de har festet til netthinna si. Hvor mange nydelige minner de har av gutten sin som ikke fikk lov til å vokse opp.

Jeg har fått tre gutter nå. Tre herlige, glade gutter. Det jeg skal forsøke å formulere nå har jeg tenkt på hele helga, for det er så vanskelig å sette ord på. Vil ikke trå feil. I møte med disse foreldrene føler jeg meg så lita, og jeg kjenner på noe som minner om dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet fordi jeg har tre gutter, og de har mistet sin. Jeg har en treåring nå, og de mistet sin. Jeg vet det ikke "går an å tenke sånn", men det er likevel nettopp med et stikk av dårlig samvittighet jeg møter dem. De fine, gode foreldrene. Som så brått og brutalt ble englemamma og englepappa. Det er vanskelig å beskrive denne følelsen, men jeg tror det er en reell dimensjon etter slike hendelser. Det bunner muligens i et ønske om omsorg, et ønske om å ikke tilføre mer sorg enn det som allerede er. At jeg er redd for at mine gutter kan skape en vedmodighet hos de som har mistet sin. Det er kanskje noen som kjenner seg igjen? Vi vil jo ikke såre andre, skape vonde følelser. Kanskje er det en unødvendig tanke. Har du mistet gutten din er det sannsynligvis noe du alltid bærer med deg, uansett hvem du møter. Likevel forestiller jeg meg at et møte med en tre år gammel gutt vil være spesielt.

Sorg er vanskelig, og i møte med foreldre som har mistet ungen sin føler en seg liten. Så alt for liten. Og en skulle så veldig gjerne vært denne voldsomme sorgen foruten. Jeg har hørt det sagt at å miste et barn på mange måter handler om sorgen ved det som ikke ble. Lengselen etter tapt framtid. Det begynner jeg å forstå nå som ungene vokser til. Opplever nye eventyr. Får venner. Som stadig lærer noe nytt. Spør og undrer seg. Bursdagen en aldri får feire. Den første skoledagen som aldri vil komme. Dette gjør så uendelig vondt å tenke på, og jeg skulle så gjerne tatt bort litt av denne smerten fra foreldrene, søsknene, familien. Det er urettferdig og vondt, meningsløst og vanskelig. Jeg er full av beundring for de flotte foreldrene til Jan Sigve..

8 kommentarer:

  1. Dette var utrolig gripende å lese, vondt, sårt, og det setter i sving noen mammafølelser som jeg noen ganger kan glemme i hverdagen....
    Det var ikke lett å holde steinansikt når jeg leste om dette, tårene rant, og alle mine tanker går til den familien som sitter igjen uten sin skjønne og gode 3-åring.
    Klemmer sendes til familien og dere som pårørerende!

    SvarSlett
  2. Dette var tung lesing, tårene trillet! Mine tanker går til de etterlatte <3

    SvarSlett
  3. Mange tanker til H og JA <3

    Sissel

    SvarSlett
  4. Tusen takk for de fine kommentarene på dette vanskelige innlegget, det vet jeg at mammaen vil sette veldig stor pris på å lese.. ♡ Og takk for andre tilbakemeldinger - det varmer når tankene blir så personlige..

    SvarSlett
  5. tårene triller her hos meg....... jeg har ikke ord... gripende lesing... . tankene mine går de til de kjære foreldrene og deres søsken. du har skrevet dette innlegget så inderlig og kjært ♥ nydelige ord...

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen, tusen takk..det varmer å høre sånt.. Sorg er vanskelig og vondt, og det er bare så fryktelig memeningsløst når en liten gutt ikke får lov å bli stor..

      Slett
  6. Tårene triller, og tankene går selvfølgelig til de etterlatte. Et vanskelig innlegg å skrive kan jeg forestille meg. Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, den sårbare frykten vi opplever som foreldre.

    Varme tanker sendes alle som kjente den gode gutten <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk skal du ha, det er vond lesing selv for meg som har skrevet dette. Det er nærmest umulig å sette seg inn i hvor tøft det må være for foreldre som opplever dette..

      Slett