onsdag 1. mai 2013

Fortell meg om tre tette #2

Å få tre tette unger er selvvalgt. Jeg har aldri angret, ikke en gang da jeg lå med Mini koblet fast til puppen midt på natta, og de to andre våknet samtidig inne på rommet sitt. Ei heller angrer jeg i dag, men jeg innrømmer glatt at det er tidvis tungt å være alene med dem: Vi hadde spist middag, og da er det stort sett tur ut som står på tapetet, likeså i dag. Jeg tar de to eldste med på badet for å bytte bleie og gå på do, og begynner å lete fram uteklær. Vi er akkurat på tur ut av badet, og så svikter systemet. Mannen er trøtt og vil legge seg, og jeg står i gangen med tre unger som må kles på og tas med ut. Jeg kjenner at jeg blir matt, aller helst har jeg lyst å skrike "sov når de har lagt seg!!!", men jeg biter det i meg. Nå skulle jeg egentlig ønske jeg ikke var så opptatt av at ungene skal være ute mest mulig. Men, det nytter ikke legge seg nedpå, så jeg fyrer løs. Tar på meg supermamma-kappa og skrider til verket. 

Mini må inn på badet og skiftes på, så jeg legger fram ullklærne og ber Arvingen begynne å kle på seg. Legger Mini på stellebordet og drar av strømpebuksa. Hører at Sjefen fikler med ytterdøra, og at Arvingen biter på. Jeg roper etter dem, men innser at skaden allerede har skjedd. Løfter Mini med stellematte ned på gulvet før jeg løper etter rømlingene. Før jeg tar dem igjen står de nede på singelen og fniser, kjempefornøyde med seg selv og at de har klart å stikke av. Jeg klistrer på et smil og går ned trappa, tar tak i Sjefen og løfter ham opp, mens Arvingen får en arm og beskjed om å marsje tilbake. Sier at jeg skjønner det er gøy å springe ut nå som det ikke er vinter lenger, men at det tar litt lenger tid å kle seg og det er litt dumt at pittelillebror blir værende alene. Vel inne låser jeg døra, og setter Sjefen foran ei bukse (som han absolutt ikke får til å kle på selv, men om han bestemmer seg for å forsøke har jeg i det minste kjøpt litt mer tid) mens jeg sier til Arvingen at han må begynne å kle på seg ellers kommer han til å bli sistemann ut..

Går tilbake til badet og skifter på Mini. Tar ham med ut til de andre, som ikke bare har latt vær å kle seg, men som har trappet opp ved å lekesloss med hverandre med ullbuksene som våpen. Jeg trekker pusten og er veldig bestemt på at dette skal gå bra. Jeg skal ikke miste besinnelsen, jeg skal fortsette å være supermamma. Legger Mini fra meg på en tykk fleecegenser før jeg henter fram klærne til de to eldste som er rimelig elektriske. Setter meg med Sjefen på fanget og får på bukse og genser, ullsokker og hansker. Sier at han må huske å ikke dra av hanskene i dag, og teller fingrene hans (for det syns han er så stas). Mini begynner å lage lyder som tyder på misnøye. Tenker at jeg burde blitt nominert til noe skikkelig viktig noe siden jeg faktisk brukte tid på å telle likevel. Går videre til Arvingen, setter ham på fanget og innser at det er ingen vits å forsøke å få ham til å kle på alt selv, velger å fokusere bare på utedressen, og hjelper til med både bukse, genser og ullsokker. Vet at det ikke er i henhold til reglementet, men velger mine kamper med omhu.

I mens har Sjefen funnet på en spennende lek med to par, for ham nye, rulleski. Jeg løfter ham vekk, samler skiene, låser opp døra og legger dem ut. Huker tak i Sjefen som er på god vei etter, lukker igjen døra og låser. Gir han som nettopp har fylt tre oppfordring om å kle på seg utedressen. Tenker at alle andre som nettopp har fylt tre helt sikkert kler på seg alt selv, fra topp til tå. De snører sikker skoene sine selv også. Antakeligvis går alle andre treåringer ut og leker selv, smører maten selv, vasker rommet sitt selv... Jeg sukker. Går tilbake til Mini med Sjefen under armen, som plasseres på fanget. Gir beskjed om at han må sitte der (ellers ville vannskåla til hunden blitt en ekstra utfordring) mens jeg med ei og ei halv hånd kler ullklær på han som ligger og spreller. Fortsetter med Sjefen, som er sånn passe fornøyd med fengselstilværelsen. Sitter sånn at jeg har blikkontakt med minstemann, merker at det skader i alle fall ikke når det kommer til tålmodigheten hans.

Etter litt unødvendig knoting som følge av et innerfór på avveie er utedress og lue kommet på én av tre, og det er slett ikke verst bare det, men vet at Sjefen ikke kan være så veldig mye lenger inne nå før han blir varm og misfornøyd, så jeg spretter opp og roser Arvingen for å ha dratt på dressen sin helt alene, setter ei lue på ham også før jeg ber dem hente skoene. Sier at han skal få hjelp til å ta på hanskene når vi har kommet ut. Hopper i mine egne støvler og leter fram den minste utedressen. Hører at Mini overhodet ikke er fornøyd med mitt plutselige fravær, forsøker å snakke med ham og fortelle at vi er her alle sammen, men det har liten effekt. Han er varm og lei og jeg skjønner ham godt. Veldig godt. 

Ett- og treåringen står ved nesten riktige sko, og forsøker å komme seg oppi dem. Jeg drar til meg den mellomste bukkene bruse og får på sko, strikk og setter ham opp. Samme prosedyre med den eldste. Låser opp døra og spør "og hvor er det dere ikke skal gå?" før Arvingen svarer "ut på veien" og de stuper ut døra. Jeg er varm og stresset, og hånker inn Mini, kler på lue, votter, utetøfler og dress før jeg plukker opp hanskene til eldstemann. Snubler nesten i ei stelleveske hvis innhold er strødd så lekkert utover, ser at telefonen ligger igjen i vinduet, lar den ligge der. På farten huker jeg fatt i jakken min og spretter ut døra. Ser at de to eldste sitter i grusdungen og leker, trekker pusten og smiler. 

Vel ute må jeg naturligvis stå og holde Mini, og jeg kjenner umiddelbart på en snikende, ubehagelig følelse. Jeg kjenner på følelsen av manglende kontroll, og det stresser meg. Jeg ser meg rundt og er redd det skal komme biler. Jeg ser meg rundt, er redd de skal bestemme seg for å springe i hver sin retning. Jeg merker at det er uvant å holde rede på tre stykker samtidig utendørs, og at det hemmer meg å ikke kunne sette den minste fra meg. Det er uvant, men jeg vet at det føltes likedan da en ble til to. Det handler bare om tilvenning, du må lære dette også. Det som stresser meg mest, er tanken på at de kan legge i vei bort fra huset. At jeg har for få armer. Arvingen vet at "om du går videre så må du gå rett inn" faktisk betyr "rett inn" så han hører som regel etter. Med mindre Sjefen også er gira på pøbelstreker og de rotter seg sammen. Og nettopp Sjefen er ikke helt innforstått med at mamma mener butikk enda. De ser forøvrig ut til å være mer enn nok fornøyd med å være utendørs, og jeg forsøker å senke skuldrene. Forsøker å tenke hvor heldig jeg er som har tre flotte unger å være ute sammen med. Vet at de største utfordringene sitter mellom ørene.

Det hele forløper heldigvis over forventning. Til alt overmål drar vi alle sammen bort til naboene og ser på når traktoren måkker vekk jord, og de blir utrolig nok med tilbake igjen uten protester. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke fikk på dem solbriller før vi dro ut, men trøster meg med at det er ettermiddag og at de har lua godt ned i øynene. Kjenner at jeg vokser med oppgaven, og at det er befriende å være ute med dem alene. Mestring gjør godt også for voksne.

Resten av kvelden gikk utrolig nok også fint. De fikk både brødskiver og tannpussesuss, nattasang og eventyr, men de sovnet hhv et, to og tre kvarter over normal tid. Det er likevel til å leve med. For jeg er nemlig Supermamma og kan takle alt. Bring it!

10 kommentarer:

  1. Du innehar i alle fall egenskapen multitasking:)
    Tenker det er kjekt for barna også, å være så tette, de har alltid noen å leke med - uansett om andre venner er der eller ikke:)

    Mine er alt annet enn tette, med 6 år mellom ble de nesten to enebarn. Men det var fint det også, spesielt fordi A krever så mye ekstra.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er helt klart store fordeler med å få dem tett, blant annet at de alltid har noen å leke med og (forhåpentligvis) vil få et tett kameratskap. Seks år mellom er da ikke så mye, og som du sier var det nok veldig fint når A kom, ja ♡

      Slett
  2. Ja, du er SUPERMAMMA! Jeg kjenner jeg blir svett og stressa bare av å lese om det. Kjenner meg litt igjen også, men det kan jo ikke sammenlignes siden mine ikke er SÅÅÅ tette. Til gjengjeld er mine mindre "veloppdragne" og meget egenrådige...

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk!! :)
      Det er bare en vanesak tror jeg, og unger må få omsorg uansett om det er et, tre eller ti år mellom dem.. Mine er sta de også, men mammaen er staere.. ;)

      Slett
  3. Synes du er superflink jeg, og kan virkelig forstå at du blir en smule svett innimellom selv om du er Supermamma ;-) Jeg kan bli svett nok av en tass innimellom hehe...

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk! De kan være krevende nok selv om de teller bare én.. :)

      Slett
  4. Ingen tvil om at du er supermamma nei! Blir svett av bare tanken på to små i tillegg til min treåring.. synes han er en smule utfordrende til tider men det er vel som du sier en tilvenningssak :)
    Stå på! du vil uansett ha igjen for strevet når de er litt større og har tonnevis med glede i hverandre :)
    Klemmer fra en imponert mamma

    SvarSlett
    Svar
    1. Takker og bukker ;) Det er nøyaktig som du sier..og snart kommer de til å være så selvstendige at jeg må tvinge dem til å ville finne på ting med den kjedelige mammaen.. :)

      Slett
  5. Kjempe flink supermamma!! :) Likte godt dette innlegget !!

    SvarSlett