fredag 3. mai 2013

Å reparere

Jeg hadde tenkt å begynne innlegget med å beklage. Beklage at jeg har skrevet lite, og for at jeg ikke har fått besøkt alle de flotte bloggvennene rundt omkring. Dette er dag to helt alene med ungene, så mitt fravær har sin naturlige forklaring. Og når jeg tenker meg om så er ikke det noe jeg burde føle behov for å beklage. Og jeg vet jeg ikke har vært borte så lenge, det bare føles som evigheter, innlegget fra i går ble jo så kort. Jeg har vært mamma, og sånn er det. I går sov jeg godt og var dermed supermamma, hele dagen. I natt har Mini vært en del våken, de andre har også bidratt med nattunderholdning, og det var dermed ei sliten mamma som skulle innfri i dag. Det har likevel gått tålelig bra, og vi har kost oss masse sammen. Høydepunktet tror jeg måtte være da vi satt alle fire i sofaen og leste bok. Eller kanskje da vi var oppe og hoppet i storsenga, også hele gjengen. Da vi bygde trippeletasjes garasje med duploen var også fint, eller da vi sang så høyt at vi endte med tullelatter og rørt mamma. Det er mye å velge i, så jeg kan ikke utnevne Dagens Beste med sikkerhet.

Lavmålet vet jeg imidlertid veldig godt hva var. Ungene hadde også våknet tidlig, og i tillegg hadde vi ikke kommet oss ut på marka. Arvingen var i bøllehumør og hadde fått flere beskjeder om å være snill med brødrene sine. Når pappaen kom hjem ble han i tillegg turbo, og sprelleivrig. Jeg hadde lagd olivenbrød for første gang, en for meg ganske omstendig prosess, akkurat fått det i forma og delt det til brytebrød. Jeg sier "joda, klart dere kan få se" og senker langpanna sånn at guttene kan titte oppi. Idet jeg skal løfte brettet opp igjen river Arvingen tak i det sånn at jeg mister det og hele sulamitten smeller i gulvet. Naturligvis opp-ned. Da roper mammaen "Nei!!" etterfulgt av både for-, mellom- og etternavn før jeg sender ham på stua. Sjefen, som står ved siden av, begynner å gråte, for han er ikke vant til å se mammaen sint. Ikke så sint, brølesint. Da stepper pappa inn og berger alle tre med seg på stua, forklarer at mamma bare ble lei seg for hun hadde brukt så mye tid på brødet. Jeg tar vare på deigen, og summer meg. Kjenner på utrolig dårlig samvittighet, og setter meg først med Sjefen og spør om han ble redd når mamma ble sint og ropte sånn. Beklager så mye og sier at det var dumt gjort av mamma. Jeg går videre til Arvingen som må fiskes fram fra plassen mellom sofa og stuebord. Han er veldig lei seg og mamma må stryke på og kose med ham også. Jeg sier at det ikke var bra å rive brettet ned, men at jeg forstår at det ikke var med vilje, og unnskylder at jeg ble sint. Spør om vi skal gå på kjøkkenet og forsøke å reparere brødet. Han tar meg i hånda og følger meg tilbake. Sammen står vi ved kjøkkenbenken og reparerer. Brødet fikser vi også.


Takk for pappaer som kan ta over for slitne mammaer. Takk for lærdom. Takk for balanse. For det ekte. Takk og lov for overdreven bruk av olivenolje. Takk for herlige unger. For Supermødre og Brølemødre (som sier Unnskyld).


I kveld skal vi fikse vogna sånn at jeg kommer meg ut med dem i morgen. Den siste av tredageren alene med dem på ei stund. Vi trenger å komme oss ordentlig ut, hver eneste dag, alle som én. (Og så håper jeg på ei god natts søvn. Da er jeg nemlig en mye bedre utgave av meg selv). Uansett hva morgendagen bringer så gleder jeg meg til frokost, og til å la ungene få smake på Brødet som datt i gulvet.

4 kommentarer:

  1. Må si jeg likte dette innlegget, måten du skrev på :) Høres ut som mange fine høydepunkter du hadde med guttene dine!
    Bra det gikk bra med brødet også da, hehe :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk skal du ha, jeg syns fortsatt det er litt skummelt å publisere så personlig, men selv liker jeg så godt sånne "ekte" blogger :) Brødet var forresten kjempegodt ;)

      Slett
  2. Hei, jeg snublet tilfeldigvis over bloggen din i dag, og har kost meg med mange fine innlegg nå :-)
    Jeg har selv fire ganske tette barn, og jeg ler og smiler og nikker til nesten alt du skriver he he. Mine barn er 1,3,5 og 7, så jeg er hakket lenger enn deg når det gjelder amming og bleier og sånn :-)
    Vi bor enda litt lenger nord enn dere ser jeg, og har også masse flott natur vi elsker å være ute i, alle seks!
    Jeg tipper du vil kjenne deg igjen i litt av hvert inne på bloggen min, hvis du vil ta deg en titt (og ikke minst - hvis du har tid..he he).
    Jeg gleder med til å lese mer om dine dager med smårollingene!
    Hege

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk! Det er så utrolig gøy å høre! :) Likte bloggen din kjempegodt, og er nå fast følger ;)

      Slett