søndag 14. april 2013

Løva som forsvant

Tass, tass, tass. Klokka er to minutter over leggetid. Jeg hører at Arvingen kommer ut av soverommet. Han fortsetter til han står øverst i trappa, hvor han stopper opp, er nølende. "Mamma?" kommer det spørrende fra den lille gutten. Jeg svarer ham, og lurer på hva det er. Han fortsetter forsiktig. "Mamma, du må hjelpe meg å finne løva". Løva, svarer jeg, og ser for meg det lille kosedyret som han pleier å sove tett inntil. Jeg mener bestemt at den lå ved siden av kinnet hans da jeg kysset ham god natt. Han fortsetter, mer ivrig nå. "Ja, du må hjelpe meg å finne løva. Den er borte." Er den borte, svarer jeg, og reiser meg fra sofaen. "Ja, den er borte, mamma. Jeg har gjemt den. Den er under puta!"...

Mamma smiler før hun går opp trappa, leier Arvingen i seng og drar løva fram fra sitt gjemmested. Hvisker til den lille at nå er det natt, før hun lister seg ut derfra. Tenker at hun er verdens heldigste, som får lov til å lete etter løver og kysse små hoder god natt.



4 kommentarer:

  1. Det beste i verden er å finne frem et slitt Ig kjært kosedyr til barnet. Hos oss så er en hjemmestrikket bamse med overalt. Litt tynnslitt, men veldig elsket.. <3

    SvarSlett
  2. Så nydelig, liten historie:)
    Trine:)

    SvarSlett
  3. Åhh, så herlig med sånne små, magiske øyeblikk <3 :)

    SvarSlett