tirsdag 26. mars 2013

Et smil

HM og jeg har gått oppå hverandre i flere dager, ungene er småsyke og blir såre for alt, og to netter på rad har Mini våknet klokka halv fem. Vi er slitne. Vi har kortere lunte. Vi klarer ikke være så rause med hverandre som vi egentlig vil. Vårt dårlige humør påvirker ungene, og stemninga er i grunn ikke så trivelig. Så tar jeg meg i nakken. HM kommer fra dusjen, og kler på seg t-skjorta mens han flytter på en barnestol som står opp-ned (den er nettopp brukt som brøytebil). Jeg ser på ham og smiler. Han skuler mistenkelig på meg. "Hva ser du på?". Ikkeno, svarer jeg. "Hvorfor ser du sånn på meg?!". Nei...ikke`no...jeg bare syns du er fin. Ansiktet mykner opp, og han trekker på smilebåndet. Skuldrene senker seg, han smiler til ungene som akkurat har veltet ut alle småbilene. Senere på dagen går han ned og lakker to lysestaker for meg, og jeg måler opp 750g i en pose sånn at han kan få kalibrert avtrekket på geværet sitt. Noen ganger kan det være så enkelt.

4 kommentarer:

  1. skulle nesten trodd det var en historie fra vårt hjem:-) det er som du sier, ikke så mye som skal til for å snu negative tanker om til positive og for å lure frem ett smil. god påske :-) klem fra Helen

    SvarSlett
  2. Ja, det blir fort litt gnisninger mellom de voksne når søvnen mangler og ungene blir grinete..denne gangen løste det seg heldigvis fint :)

    SvarSlett
  3. Det er så viktig å være gode med hverandre. Selv når hverdagen er fryktelig hverdagslig.

    SvarSlett